hodeviss og vass

Og han klemte seg mot henne en siste gang. Som for å sette avtrykk. For at hun skulle føle ham. Føle ham når hun satte seg i bilen og dro. Kjenne han mot ribbebeina, hånden på korsryggen og den andre i nakken, under det lange, mørke håret i en slapp strikk. Han luktet henne i halsgropa, som de romantiske mannfolkene han har sett på film. De ender alltid opp med jenta. Han vet med seg selv at han ikke er like heldig.

Hun reiser for godt denne gangen. Ikke noe men. Ikke noe kanskje. Ingen hvis om. Kanskje ligger det i hennes egen usikkerhet. Hun er Osiris, ikke bare for han, men også for seg selv. Hennes egne feil er skrevet i kursiv. Uthevet og blottet for all tvil. Det gode kan være flaks, og en selvfølge eller en egoistisk handling innpakket i silke. Og det blir alltid lagt på ekstra lodd på vektskåla, en vet jo aldri hva man rekker i siste liten.

Han ser på henne og smiler, og hun vet at han aldri vil komme ut i pluss hos henne igjen. Hun tolker og analyserer. Alle signaler, håndbevegelser og ord som måtte falle fra han. Hun kjenner det og vet det er urettferdig. Men nå er de der, og det kan ikke gjøres om, uansett hvor mye han vil.

ph:whi