onsdag 30. juni 2010

Jeg vil.

Jeg ønsker at jeg var Kim. Kim i Beatles. At jeg var 15 og forelska i Nina som viste seg å ikke være den han trodde hun var.  At jeg hadde tre kompiser som jeg sykla rundt i Oslo med, og at vi sparka fotball på løkka og tok alle innersvingene vi kunne.

Jeg skulle ønske vi kjøpte en cola på deling og diskuterte det nye bandet vi hadde starta. At drømmene lå utenpå og var klare til å bli skrapt av som gammel maling mot livets harde realiteter.

Jeg vil ha skrubbsår på kneet og blodsmak i munnen etter den siste oppoverbakken for så å trampe inn på gulvet til mamma med møkkete sko. Middag smaker aldri så godt som etter en hel dag med lek og latter. Kjøttkaker i brun saus med makaroni. Og kanskje jordbær til dessert. Fordi det er sommer og fordi vi må passe på å spise frukt og grønnsaker nå som de er så gode.

Jeg vil se alle yndlingsfilmene mine på nytt for første gang, og ha tårer i øynene og hjertet i halsen. Helten skal overleve alle hindringer, og fiendene skal dø med blanke øyne og i den visshet av at det de gjorde var dumt. I det hele tatt skal alltid det gode seire, alle gode handlinger skal bli belønnet med evig lykke og vi skal danse under månen med mjød i krus. Det skal alltid være sol, og om det regner skal det være varmt og lunt regn som skal kysse oss i nakken og i panna. Og vi skal le og myse opp mot himmelen og springe mellom bladene som William Wallace og fruen i Braveheart.

Det skal være jordbær med sukker på som knaser i tennene, gress under tærne og strå i munnen. Ikke fordi strå i munnen er spesielt godt, men fordi det ser og høres idyllisk ut. Det hører liksom hjemme sammen med nikkerser og busserull. Og møkk under beina. Sånn møkk som må slites av, og ikke er borte før ved juletider. Har man slik møkk under beina har sommern vært god. Jeg vil ha en slik sommer.

Jeg husker ikke at det regna om sommeren når jeg var lita. Kanskje var det mens jeg sov, eller kanskje var det varme sommerregnet et kjærkomment avbrekk da som nå. Men det er rart med hva man siler. Hvordan gamle flammer springer opp igjen. Hvordan hendelser som ikke var bra er borte som dugg for solen og det er bare de gode tingene som huskes. Som feks tidligere nevnte Wallace i Braveheart. Jeg husker at han flørtet og tullet og til slutt giftet seg med et nydelig kvinnemenneske, men jeg husker ikke hvordan  hun ble drept av en sløv kniv uten grunnlag.

Jeg husker ikke om det gjorde vondt da jeg plukka grus ut av skrubbsårene mine etter en dag i kjole og bare bein, men jeg tror det må ha vært det. Jeg husker bare leken som var grunnlaget for grusen i skrubbsårene. Jeg husker smilene dine, men ikke hvordan du røft dytta meg over ende. Eller, du dytta meg kanskje ikke, men det føltes sånn. Og jeg tror noe av grusen er der ennå.

Jeg vil være Kim som bekymrer seg for hvor kompisen har blitt av etter selvmålet. Selvmålet som var spådd på forhånd, og som gav kameratene et slikt spark i rompa at de gav alt og redda situasjonen med et utligningsmål de ikke hadde sett maken til. Jeg vil at det skal gå fint å haike hjem med ukjente trailersjåfører, og at man skal få rullings og pornoblader med hjem som trumfkort. At det mest spennende som skjer er ikke-hemmelige møter på skolens toalett med voksenblader fra Danmark. Jeg vil spare kronestykker for å kjøpe min første cd med Spice Girls. Wannabe. Akkurat slik jeg er nå, en liten wannabe på 24.

Jeg vil ha en liksom-onkel fra Afrika og hele framtiden åpen og sminka med glitter. Jeg vil.

2 kommentarer:

Spinnvill sa...

Håhåhå, tilfeldigheter, jeg hørte akkurat den delen av Beatles på lydbok i går kveld ;D

Kim er flott. Jeg vil være Gunnar!

Stargazer sa...

Du skriver så fint Silje :)

Mye rart som beveger seg oppe i skallen din ser jeg. Men det vet jeg jo i grunn fra før. Men hvordan du kan ønske å være noen andre enn deg er for meg et mysterium. Men vi har alle slike dager. :-)