søndag 16. mai 2010

"Hei! Silje her. Og du, jeg har M.E."

Jeg vet ikke helt hvorfor det er så lett for meg. Det å fortelle at jeg er syk. Du kan ha kjent meg i 20 min, og allerede fått nesten hele sykdomshistorien min. Alt fra feildiagnose, fortvilelse, tap og rehab.

Har det blitt en så stor del av min identitet at jeg har blitt M.E først og Silje etterpå?

Jeg forteller ikke om hvordan jeg aldri går på kumlokk, elsker makaroni med ost og pommes frites-krydder, eller hater barnevogner på kjøpesenter. Men jeg forteller om hvor vondt det føles når folk skal opp til eksamen, og jeg ikke skal.

Kanskje er det for å avvepne. Advare.  Jeg er syk, jeg er a handfull, om du ikke takler det bør du gå nå. Jeg vet jo godt hvem jeg i såfall beskytter. Meg. Fra å bli forlatt og dumpa. Fordi jeg tror at Silje med galskap er for mye å forvente at noen skal kunne takle. Og jeg vil ikke at de skal måtte takle det.

Jeg gir folk altfor lite credit. For folk flest er jo ikke M.E-en min noe problem i det hele tatt. De merker det ikke. Jeg smiler og ler som vanlig, og du kan ikke se det fysisk på meg at jeg er syk. Hvorfor skal de da ha noe problem med meg MED M.E, om de ikke har noe problem med meg uten?

Jeg tror jeg forteller fordi det er lettere for meg å blottlegge meg selv med en gang, før jeg blir for godt kjent med vedkommende. Da slipper jeg å bli skuffa. Eller enda viktigere; skuffe noen.

M.E-en har spist meg opp. Og jeg prøver å forandre det. Jeg vil være Silje med et snev av M.E, ikke  M.E-pasienten Silje. For det er ikke pasient jeg er. Jeg er Silje.

Take it or leave it.

2 kommentarer:

Ulven sa...

I'll take it. ;)

Glad i du! Ha en betydelig nydelig 17. mai.

Den gamle sa...

Hei. Jeg vet du er Silje, og du er min sommerfugl