lørdag 17. april 2010

i will survive

-Hvor lenge er det siden du var her sist?
-mhm, det er vel egentlig så lenge siden at jeg ikke tør å fortelle deg det
-vi får vel ta en titt da. kanskje får jeg endelig solgt det brukte gebisset jeg har på lager.


Jeg satt der på den svarte, hippe stolen. I mellom oss var det bare en glassdør med frosta glass, og jeg kunne høre damen der bak lo. Selvfølgelig ingen god hjertelig latter, men det er også ganske utfordrende med kjeften full av instrumenter. Man skal da ikke LE på et tannlegekontor?? Jeg har hørt at for mange mennesker er det å le en forsvarsmekanisme. Man ler for å få det vonde til å gå bort.

Lydene kom og avtok, kom og avtok. Jeg så det for meg. Borret (som i mitt hode er litt på størrelse med en hjulvisp), den sugetingen som ser ut som en blomstersnurrstilkting, og den andre sugetingen som ser ut som et langt rør. Og så de grusomme platene som fyller hele svelget når en skal ta bilder. Sukk. Og hulk. Begge deler på en gang. Jeg kasta tyggisen min i søppelkassa, og lokket hørtes ut som en gongong. "Usj, nå veit de at jeg sitter her"

Han har grått hår og briller. Ikke sånn hvitt hår, men en hårfarge selv en hollywoodskuespiller kunne tillate seg. Kanskje han farger håret? 
Han hadde også en av disse grusomt, ukledelige hvite frakkene. Jeg innbiller meg at du blir litt slemmere bare du får på deg en slik frakk. Og knall blå plasthansker. Plasthanskene var friske, han skal ha for de. 

Fyren småstammet, var stressa, smilte som ei sol og lurte på om jeg hadde overlevd der ute på venterommet. Han fortalte at han hadde latt meg sitte der ekstra lenge bare for å få en ekstra spiss på situasjonen. Takkskaruha.

Trygt (?) plassert i stolen av ei rødhåra, smilende dame begynte jeg umiddelbart å telle felter på den store lampa over hodet mitt. 16 i bredden. 42 på langs. Han ba meg gape og lovte at han bare skulle kikke. Han skulle sjekke hvor mange tenner jeg hadde igjen og hva som eventuelt måtte trekkes. Det første han konkluderte med var at jeg så ut til å få alle fire visdomstennene mine. (Var det bare meg eller virket han nå litt ekstra ivrig. Er trekking et klimaks for tannleger?)
Han kikka fort over kjeftamentet mitt og konkluderte med at jeg måtte ha vært flink. Åtte år og kun ett hull. Mitt første. Jaja, for ei som bruker tanntrå en gang i året (etter jeg har gnagd maiskolber) vil jeg si det var respektabelt. Han poengterer selvfølgelig at jeg burde bruke tanntråd, men sier jeg må være styggelig god på tannpuss. Det er jeg også. Jeg blir nesten litt stolt. 

Han lurer på om jeg vil ha bedøvelse, det er tross alt mitt første hull. Jeg ser dem for meg. De siklende slagpasientene med halvveis slapt ansikt, og rister fort på hodet. Jeg liker ikke å sikle. Han hever øyenbrynene. "Vi får se. Om du begynner å grine og skrike så stopper jeg". Oki. Fair enough. 

Borringa var null stress. Klart, det er jo ikke digg, men man har da en godt utviklet smerteterskel. Det som VAR vondt var da han putta en sånn kile mellom tenna mine for å "ikke få overskuddsmateriale på de andre tennene". Jeg har aldri hatt reggis, har ikke spesielt god plass mellom tennene mine og slik ønsker jeg å la det forbli. Jeg er ikke hypp på en Lene Marlin-tannstilling. Kilen var stor. Eller ikke i forhold til mye annet, men i forhold til mellomrommene mellom tennene mine var den stor. 

Det jeg reagerte mest på ved hele borre-pusse-seansen var den manglende muligheten til å skylle og spytte. Hos min gamle tannlege var det fast takst hvert halve minutt. Man savner fort det man kjenner til. 

Da jeg var ferdig lurte han på hva jeg syntes. "Hva jeg synes? Vel, jeg overlevde nå fint, jeg". Han humret og lurte på om det var mer behagelig enn sist jeg var hos tannlegen.Det var jo på den tiden da de brukte tråkkebor, og amalgam og trakk alle tennene de kom over. 1-0 til han. 

Jeg fikk plastring med blå hjertesten, ble 1500 kr fattigere og han tulleringte til min mor og fortalte at jeg som terapi var nødt til å gå dit et par ganger i uka fram til sommeren. Til høsten kunne vi kanskje begynne å borre og pusse litt påsto han. Jeg synes jeg ser modra. 

P: -Ja hei, det er tannlege Per her. Jeg har din datter på besøk hos meg nå, og hun er meget redd. Jeg foreslår at hun, som en terapiøvelse,  bør komme hit et par ganger i uka før sommern. Til høsten kan vi kanskje begynne arbeidet med å borre og pusse litt. 
M: -(gisp) jaha
P: - Ja, dette vil selvfølgelig bli ganske dyrt. 
M: - Ja...
P: - Ja. Du jobber jo i skatteetaten, så hvis du (her ca skjønte mamma at noe ikke stemte) kan ordne slik at jeg slipper å betale skatt i år så kan jeg gjøre det gratis.

Knegg.

Jeg overlevde. Heldigvis er det ett helt år til neste gang. Det setter jeg pris på, selv om jeg tydeligvis har verdens kuleste tannlege. 


Han gjorde jo utvilsomt en god jobb:

FØR



ETTER


2 kommentarer:

Hilde sa...

Haha. En god tannlegetur, når alt kommer til alt :) Hvilke tannleger tulleringer til offerets mor? Spess fyr..

Den gamle sa...

Jeg satt på venterommet. Willyrøret,eller Vill i røret(aner ikke hvordan det skrives), kan gå å legge seg. Per Glestad ruler tannlegegata.