tankevræl på en ellers oki dag.

Det er noe med den følelsen. Den følelsen av å ha mistet noe. Å vite at en aldri skal le på samme måten igjen. Aldri se på noe annet menneske på samme måten. Aldri føle seg på slik igjen. Som før.

Jeg liker å si til meg selv at jeg ikke har mistet, at jeg har fått og at tapene som av og til føles himmelhøye bare er nødvendige checkpoints på veien. Men jeg veit det er løgn. Bullshit. Og min egen overbevisende stemme blir tynn og blek mot alt det svarte og faste. Sannheten som ligger der og pulserer mot sjelen min.

Det er litt som å ha bygget et helt korthus for så å se det gi etter av et lite vindkast, eller når du har skrevet en hel roman på pc´en din og glemt å lagre. Det vesentlige er da ikke at du faktisk skrev romanen eller bygget korthuset, det er at huset falt sammen og romanen ble borte. Uten at du kunne gjøre noe. Det hjelper ikke at det var fint mens det varte så lenge jeg ikke har det lenger.

Pain is built to last