lørdag 6. mars 2010

Hank.

Jeg visste han venta på meg når jeg kom hjem. Jeg kunne føle han mens jeg satt på toget. Kjente vibrasjonene han sendte gjennom minusgrader og eksos. Om en time er jeg hjemme tenkte jeg. Bare én time igjen. 

Mamma sto på den vante plassen sin på stasjonen. Jeg kastet baggene baki og satte meg i baksetet og la ansiktet mot vindusruta. 30 min og jeg er inne. Til han. 

Og nå sitter jeg her. Det har blitt dagen derpå siden jeg holdt han i armene mine for første gang. Men jeg turde ikke pakke han opp før nå. Trykke på start og høre han våkne til liv. 

Jeg har trykka eject hver gang jeg skulle slette en bokstav, og har slitt litt med å få ordna dobbeltklikken på paden, men ellers har alt gått relativt smertefritt. Men slik er nå stort sett starten på etthvert forhold. Vakkert, harmonisk og en velger å overse små uoverenstemmelser fordi forelskelsens første glans overskygger alt. 

Vi får se, men denne gangen tror jeg faktisk forelskelsen holder seg.

                                                                                    Hank



2 kommentarer:

Julie sa...

Congrats! This is TRUE love, I can tell ;)

Olav sa...

ah... kjærleik!