torsdag 26. november 2009

birthdaytime!

Av og til blir alt svart. Pusten blir slått ut av meg, og jeg ser bare skygger av den jeg var og den jeg ønsket å være. Hverdagen er full av ingenting. Ingenting å mestre, bare masse å føle. Og følelsene er svarte. Aldri hvite, ikke engang grå. Kun svarte.

Nå er det snart tida for bursdag igjen. Ivars bursdag. Jeg var innom minnesida hans på nettet igjen i går, og kan se at det er mange som meg. Som ikke kan forstå, og som savner.

Jeg kan ikke si at jeg ikke har tenkt det selv. Det å ikke orke mer. Å ha så lite kontroll på sitt eget liv, at en vurderer den ene tingen en kan styre selv.

Jeg har tenkt på det og innbilt meg at jeg har ønsket det. Jeg har aldri vært tøff nok, heldigvis, men jeg har tenkt at om jeg ikke våkner i morgen er det i grunnen greit. Da blir det i det minste stille, for jeg orker ikke mer.

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som svak. Ikke Ivar heller. Selv om han tok en avgjørelse vi andre må leve med, ikke han. Fordi han ga opp, ikke orket mer og besluttet å gjøre noe med det. Jeg tror nesten alle har tenkt lignende tanker som jeg en gang. Om du aldri har opplevd noe forferdelig i hele ditt liv har du fortsatt lov til å være deprimert, sint og lengtende. Alle har vel hatt følelsen av å ville gi opp?

Det er de som ikke ser annet enn elendighet og aldri har følt varme på kroppen, men som likevel aldri ville finne på å ta livet sitt. Hva skiller disse fra oss som bare tenker, men ikke gjennomfører, og de som faktisk gjør? Er de sterkere? Er de bedre til å takle motgang enn oss andre? Eller er det de som overgår den naturlige frykten for døden som er de sterke? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er min plass å dømme..

Jeg er heldigvis ferdig med alt det. Alt det svarte, tomme og fortærende. Jeg vet at det stort sett alltid er lys i enden av tunnellen, selv om jeg til tider er både frustrert, lei og sinna. Det gjelder bare å tro på det.

Evt holde pusten og telle til ti...

4 kommentarer:

Ulven sa...

"Evt holde pusten og telle til ti..."

Hehe. Du er god!

For meg hjalp det å tenke på alle de som faktisk ville savne meg. Jeg klarte heldigvis å se dem... For MEG spilte det ingen rolle. Føltes hvertfall sånn DA. Glad det ikke lenger stemmer!

Glad i deg, store!

Katrine sa...

Herlig innlegg!

Eg trur grunnen til at alle som berre opplever elendighet overlever av ein enkel grunn: Dei fleste får aldri sjansen til å sjå eit bedre alternativ. Det smeller ikkje før du forstår kva du går glipp av, og det har veldig lite med å vere sterkare enn andre å gjere. Det er min teori...

Og når man bestemmer seg for å aldri gjennomføre... Vel, det er heilt spesielt å oppdage at folk bryr seg når du ikkje trur på det sjølv. Da blir det med eitt mykje vanskeligare å gi opp, i alle fall.

Spinnvill sa...

Helt enig med "Ulven"!
Jeg kunne aldri i verden tatt livet mitt, rett og slett fordi jeg veit hvor vondt det er å sitte igjen etter å ha mistet noen. Den smerten kunne jeg aldri i verden ha påført noen andre.
For meg vil det ikke gjøre noen forskjell om jeg lever eller dør. Jeg mener, er jeg død så er jeg død, og da veit jeg ikke noe om det.

Christine sa...

Du skriver veldig bra. Virkelig :)

Selv kunne jeg aldri tatt livet av meg, pga alle rundt meg. Jeg er heldig som har dem :)