onsdag 19. august 2009

høsten kan være fin den også..

Aldri har vel stjernene vært så klare som nå. Aldri har de lyst så sterkt. stjernene våre er nok også der oppe et sted, og selv om det er umulig å skille akkurat dem fra de andre, innbiller jeg meg at det er de som blinker sterkest. "her er vi!"

Det er høst og verden forbereder seg på alt det hvite. På å legge lokk på seg et halvt års tid. Bladene risler klagende i vinden, og det har blitt mørkt enda klokka bare er 19. Sola har vært her, men klarer ikke lenger å tørke natta helt av slik den gjorde i sommer. I sommer da vi hver morgen kunne starte på nytt, akkurat som i en Prøysensang.

Vi ligger på ryggen i gresset og snakker om alt og ingenting, men det er likevel universets viktigste samtale. Det er småkaldt, men jeg kan ikke flytte meg. Jeg vet at da går jeg glipp av noe. Jeg går glipp av litt av dette øyeblikket. Dette magiske som vi aldri får igjen. Kanskje lignende øyeblikk, men ikke akkurat dette. Jeg vrir litt på meg for å unngå småsteinene i ryggen, en rot, og hånden din finner hånden min. Den passer perfekt. De myke, litt korte fingrene som har holdt rundt hånden min så mange ganger før. Men aldri som nå. Jeg klemmer den litt og du klemmer tilbake. En bekreftelse som sender ilinger ned i ryggraden.

kanskje er det derfor jeg ser stjernene så tydelig. Fordi du er så nær. Nærere enn du har vært noengang. Luften er klarere, verden er klarere, sansene mine er klarere. Jeg vet ikke hva jeg skal, hvor jeg skal. Jeg vet ikke engang hvem jeg er. Men jeg vet hvordan gresset føles under føttene mine. Hvordan det stryker meg langs de bare armene med nupper på. Nuppene som reagerer med vinden som sakte kjærtegner. Jeg vet hvordan verden lukter, hvordan regnværet i natt har vasket bort alt støv og etterlatt luften klar som.. som ingenting annet.. Hvordan hånden din føles i min og sender varmestråler gjennom kroppen min. Som piler uten mål. Jeg kjenner regnet som har lagt seg i gresset og som farger klærne mine mørkeblå. Jeg hører lydene fra bilene og ser gatelyktene glimte langt der borte fra den gaten jeg ikke husker navnet på.

Det spiller ingen rolle at ikke jeg vet hvem jeg er. Du vet det, der du ligger og leker med fingrene mine. Fingrene som er trygt plantet i dine. Du snakker om verden, om politikk, kjærlighet og ting jeg ikke forstår, og alt jeg hører er klangen i stemmen din. Klangen som bysser urolighetene inni meg og overtaler dem til å hoppe ned fra de høye hesteryggene sine. De legger seg for å hvile om enn for bare en liten stund.



4 kommentarer:

Audrey sa...

Sukk.. Du er bare best du. <3

Ulven sa...

Amen! <3

Den gamle sa...

Her er hva du skal gjøre Silje. Vent til kvelden er stjerneklar. Kikk opp mot himmelen i østlig retning. Ser du den stjernen som er mye klarere enn de andre, og skinnende hvit?. Ser du den?? Jeg har døpt den: Pieris rapae. det er latin og betyr Hvit sommerfugl. DEN ER DIN

okf sa...

Hei Silje,

Stjernene kan være så mye.

" E låg på vågnlasset dorma drøymde å mårgo stjerna sto blank i vest"

Ta en tur til vest når du føler for det. Der er det noen som tenker mye på deg