Terje og Fredrik spiller dart på andre siden av gata. Sikter, kaster. Av og til treffer de, av og til bommer de. Terje kaster hodet bakover og ler idet han bommer på blinken. Slik jeg ser det har han to valg. Han kan gi opp, bukke under for nederlaget det er å sikte og bomme, eller han kan prøve på nytt igjen med neste pil. Kanskje sikta han for høyt, kanskje slapp han ikke i rette øyeblikket, eller kanskje var det bare ikke meningen han skulle treffe denne gangen.
Kanskje må han fininnstille høyrearmen,kanskje var det en liten bevegelse som ødela. Kanskje ville han rett og slett for mye. Eller kanskje han egentlig allerede hadde bestemt seg for at dette ikke gikk før han kastet pilen. Pilen ble bare en forlengelse av det han hadde i hodet. Kanskje ble han plutselig usikker etter at han hadde kastet de to første? Var han egentlig så god som de to forrige pilenes treff tilsa? Nybegynnerflaks? Har han egentlig kreftene til å kaste denne pilen om igjen om han ikke treffer?
To av tre piler traff blinken. Tross alt. 33.33% sjanse for at det sitter, at det funker, at han får til det han ønsker. Pilen som står dirrende i korken. Kanskje var ikke den forløsende latteren helt ærlig, men jeg har hørt at man kan lure hjernen sin til å tro ting ved å utføre reaksjonen som hører til en viss følelse eller tanke. Terje lo, og pilen ble avvepnet.
De holder score. Skriver opp resultatene sine på et ark og sjekker jevnlig hvordan de ligger ann. Om han ser nøye etter, ser han at han slettest ikke har gjort det så verst. Han har en god treffprosent, og de gangene han har bommet har han klart seg da også. Han har kastet på hodet og ledd. Og det har hjulpet. Når det er hans tur neste gang skal han ta opp igjen pilene, sikte og kaste. Vel vitende om at han kan bomme igjen. Men han kan også treffe blink. Bulls-eye. Midt i. Suksess.
Terje kaster igjen. Ikke akkurat et stjernekast nå heller. Men han traff hvertfall blinken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar