selvransakelse!

I følge kirkeåret er det i dag, 5. søndag etter pinse, selvransakelsens dag. Jeg har gaula i barnedåp og har derfor fått høre ett og annet om emnet. Og da selvfølgelig også gjort meg opp noen tanker selv..

"Først må man feie for egen dør" heter det i uttrykket. Er det mange av dere som gjør det jevnlig? Jeg gjør det selv altfor sjelden, selv om jeg prøver. Døra mi "prydes" med spindelvev, grus og ett, og annet småkryp. Jeg ser rundt meg og ser fordommer over en lav sko, sladring, misunnelse og grådighet, og prøver å innbille meg at jeg er ett hakk bedre enn dem.. Noe jeg mest sannsynelig ikke er.

I Norge har vi et utbredt fenomen. Et vi elsker å hate, men som omtrent hele befolkningen likevel har en del av, selv om vi liker å påstå noe annet. Vi har det medfødt, eller vi blir opplært. Helt fra vi er små får vi høre at vi ikke må tro vi er bedre enn noen andre. Ingen av oss har evner menneskene rundt oss ikke kan matche, og vi må for all del ikke ikke stikke oss fram på noen som helst måte. Jeg har bla ei venninne som har måttet tåle litt dritt pga dette fenomenet. Den breiale, evigunge janteloven har tygget på håret hennes siden hun ble født.

Hun er latterlig talentfull. En vakker låtskriver og en sanger med sjel. Hun har drømmer vi andre ikke tørr å ha, og hun våger å si dem høyt! Jeg vil påstå at denne egenskapen gjør henne til en åpnere person hva andres drømmer og ønsker angår. Hun støtter, motiverer og er den første til å klappe når ønsker oppfylles. Hun trøster også når drømmene blir for store, og oppfordrer alltid til et nytt forsøk. Er dette bare et unntaksmenneske? Eller kan vi alle bli slike alle sammen, om vi tørr?

Jeg tror ikke vi skal oppsøke problemer, ikke gjøre feil med vilje. Men essensen i oss er vel hvordan vi takler virkeligheten når tabbene er gjort? Når konsekvensene banker på døra og vil gi seg til kjenne. Kryper vi da bort i en krok og nekter for at noen er hjemme, eller raker vi ryggen og tar ansvar? Til tross for at hele resten av verden da kanskje står klare med spisse øyenbryn og pekefingre? Vi driter alle på draget av og til, men hvordan takler vi det? Og ikke minst, husker vi at vi har gjort dem når andre gjør det samme og vi fristes til å belære?

Jeg har enorm respekt for de som ikke dømmer, men som dukker opp når det trengs uansett. Disse som er bevisste sine egne tabber, og kanskje lærer av dem. Husker hvor lett de var å begå og gir folk en sjanse. Ikke stenger verden uten, men som heller lytter FØR de kommer med pekefingeren. Som er naive nok til å tenke positivt og heller få en smell. Som lar negativiteten og respektløsheten de møter bare prelle av.

Min bror fortalte meg her om dagen at det var gjort en undersøkelse. Noen forskere hadde gitt flere prester i oppgave å skrive en preken om en samaritan. Da prestene skulle gå til kirkene hvor de skulle preke om gode mennesker med offervilje og samvittighet, gikk de alle forbi en mann i veikanten som helt tydelig trengte hjelp. Nesten ingen stoppet..

Jeg tror at ved være bevisst sin egen smålighet kan man kanskje få gjort noe med det. Problemet er bare alle disse feilene man har som man ikke ser. Det eneste jeg kan gjøre er å krype lavt når det gjelder andres problemer, feil og mangler. Prøve å være støttende og være forsiktig med pekefingeren. Jeg kan tross alt ha de samme feilene og gjøre de samme blemmene selv. Da er det greit å ikke ha satt seg for høyt på hesten, det blir så forferdelig langt ned.