JEG ER BRA!

Av og til er jeg ræva. Skikkelig gå-og-legg-deg,-please-spar-oss-ræva. Ekte vær-så-snill-å-gjem-deg-ræva. Av og til. Disse dagene kan ta futten av meg, ja -av de fleste, som en nål mot en ballong eller som sol mot softis. Jeg smelter, synker og blir borte i sprekkene. Sprekkene verden av og til har mellom alt det som ellers så oki, ja egentlig ganske bra. Sprekkene som av og til omformes til sår hvor alle de negative tankene blir til saltvann som svir og irriterer.

Men av og til, slik nå og da, er jeg ordentlig bra. Da føler jeg meg oki, kanskje tilogmed fin og interessant. Da svever jeg. Jeg danser og nynner, smiler og synes verden er nydelig. Men hvorfor klarer jeg ikke å lagre den følelsen jeg har når jeg er bra? Lagre de gode tankene slik at jeg kan ta dem opp igjen når jeg er ræva?

Jeg har en lapp. En lapp jeg fikk på rehab. En lapp jeg vil anbefale alle å skaffe seg. Lappen er en helt vanlig post-it. Gul og fin. Limet begynner å avta og kantene begynner å bli slitte, men innholdet blir aldri gammelt. På denne lappen står det komplimenter, positive ting andre har skrevet om meg. Jeg har den ved senga mi og leser den opp hver morgen før jeg står opp. Det er et daglig rituale, en nødvendighet. Det er nemlig alltid noe bra, selv de dagene jeg er ræva.

Jeg er bra. Alltid