fredag 8. mai 2009

ingen over, ingen ved siden.

Lyset i salen er slukket, en spotlight briljerer ensomt. De små lysene bak sceneteppet blinker som stjerner. En enslig stol til en enslig mann midt på scenen. Den lille mannen med den enorme stemmen og med teknikken ingen har maken.

Han rusler inn på scenen. Denne verdensstjernen, dette idolet, denne inspirasjonen. Sliten t-skjorte og olabukse som antagelig var den nyeste modellen på begynnelsen av 90-tallet. Det slår meg igjen hvor liten og ubetydelig han ser ut. Denne lille mannen, maks 170 og nesten ingen kilo. En stor, liten mann med publikum i sin hule hånd, fulle av ærefrykt og beundring.

Han setter seg, knytter håret og den første tonen kiler publikum. Det umulige er gjort mulig, igjen, i strupen til denne lille mannen med dreads. Publikum gisper, dunker borti sidemannen og nikker imponert. Det er virkelig han.

Drive, Over the Rainbow. Ave Maria. “Ill do the Bach-part and you can do the Gounod-part.” Søkende, prøvende.

Ydmyk, smilende, leende. Han leker med følelsene, tonene og musikken som om det skulle være den enkleste ting i verden.

Han avslutter med Blackbird. Igjen. Stålkontroll. Varsomt. Ekte. Vakkert og imponerende.Applausen er øredøvende, og han fortjener den. Virkelig.

2 kommentarer:

Den gamle sa...

Jeg antar at du har vært på konsert, og jeg er SIKKER på at det ikke var en akustisk konsert med Ketil Stokkan. For en som, i følge sikre kilder, alltid plystrer en halvtone over eller under den egentlige melodien, er det imponerende å synge tostemt med seg selv. Det klarer selv ikke Ole Paus. Så det så.

Silje sa...

bobby <3