Hva er det som får de som er helt fornøyde med livet sitt til å pushe på videre? Er det gleden av å kunne stå opp hver dag og møte verden, eller er det en vanesak? Er det sånn at når man endelig har blitt fornøyd er man egentlig ferdig med oppdraget? Hva er dette oppdraget? Er det å leve lykkelig alle sine dager? Nå alle sine mål og bli verdenshersker? Hva om man når livsmålene sine når man er 25? Hva da? Skal man da lage nye?
Hvor lykkelig skal man være før man ser seg fornøyd? Jeg ser rundt meg på alle vennene mine, noen har parkert, andre har ikke. De som har parkert har gjerne bare tatt korte turer ut av hjembygda, har minst mulig utdannelse og fant ”den ene” for flere år siden. Er disse fornøyde? Er de ”ferdige”? Kan det nå bare gå nedover? Eller er det de som har skjønt det. Godta det du har, smil og hold kjeft.
Jeg selv er ikke der. Jeg har tusen ting som skal gjøres og gjennomføres, som skal oppleves og minnes i ettertid. Er det jeg som er lite takknemlig? Er jeg en av disse streberne som så ofte blir omtalt i negativt ordlag? En av disse ”som tror de er no’”? En av disse som egentlig har alt de ønsker seg men likevel vil ha mer? En slags Ole Brumm i menneskeskikkelse? Kan man virkelig oppleve ekte lykke? Ja, jeg tror det, og jeg gir meg ikke før jeg føler det. Hver dag og hver kveld.
Hvordan vet man at man har nådd toppen? At ikke ambisjonene bare er tomt prat og lite troverdige fantasier? Hvordan vet man hvilke deler som kan forbedres, hvilke deler av livet ditt du kan bytte ut med noe du vet er bedre? Og hva skjer om man bytter seg nedover? Er det da bare å fortsette? Og klart, jeg vet det er en jobb av og til. At ting ikke kommer av seg selv. Jeg er innstilt på det. Jeg gir meg aldri.
Jeg tror jeg aldri blir helt fornøyd. Mulig er jeg egoistisk og lite realistisk men jeg streber alltid etter noe mer. Jeg ser ikke på meg selv som negativ, jeg ser lyst på livet og har trua. Trua på at det skal være like vakkert som det er på film. At man kan lyse av lykke og kjærlighet og at kveldene alltid føles som varme sommerdager. Ligger det ikke i alle menneskers natur å ønske det beste, både for seg selv og de rundt seg? Jeg vil ikke gå gjennom livet mitt og oppleve at jeg angrer når siste teppet faller. Jeg vil føle jeg har levd, prøvd, feilet, men likevel gjort mitt beste. Ikke godtatt det nest beste, men kjempet hele veien. Den dagen jeg legger meg ned og godtar blindt, det er dagen jeg dør.
what kind of paradise am i looking for? i've got everything i want and still i want more. maybe some tiny, shiny thing will wash up on the shore.
4 kommentarer:
Så bra skrivi! Glad i deg, jeg!
Jeg tror man må bevare drømmene. Og skape nye etterhvert som de realiseres. Det betyr ikke at man er den som tror at man er noe. Hvor står man da, når man kan si at man er helt fornøyd? Hva skjer etterpå? Jeg tviler på at lykken er evig. Det er jo, etter min mening, drømmene og målene vi har som gir oss pågangsmot til å stå opp på dårlige dager, reise oss etter fall. Og hvis ingen kjemper, hva vil da skje med verden? Hvis ingen er naive, hvor kommer da utviklingen fra? Uten drømmer tror jeg verden vil stoppe opp. Dessuten kan drømmer være både små og store. Hva de sier om deg som menneske, kommer an på hvilke drømmer du har. :) "Don't lose the dreams inside your head, they'll only be there til you're dead. Dream!" :)
Det er viktig å streve for noe mer. Å drømme, og lete og stadig pushe videre. Men det betyr jo ikke at du ikke kan like det du har her og nå også :) Det er lov å ha det bra, være fornøyd og bare nyte. Men det er ingen motsigelse til at man alltid vil kunne gå enda litt til :)
Drømmer vokser med oss. Utvikler seg, akkurat som vi gjør. Forandrer seg i takt med oss, og driver oss videre, til hvor det nå er vi er ment til å ende opp. Hvor vi ender opp er ikke så farlig. Så lenge vi vet at vi har fulgt drømmene vi hadde der og da. At våre handlinger har vært fulle av ekte glede og inspirasjon. Noen ganger dør drømmene, og nye dukker opp, noen ganger faller vi tilbake på gamle drømmer. Uansett hvor vi ender opp, det er ikke det viktigste, det er veien dit som ER livet. Det er NÅ vi skal være lykkelige, ikke en eller annen gang i fremtiden, når vi fullfører en utdanning, når vi får jobben vi vil ha, når vi gifter oss, når vi får barn... Det er vel og bra det, men hva med nå? Er man ikke fornøyd nå, føler man seg ikke lykkelig i hvert fiber av kroppen med den situasjonen man er i nå, er det noe som ikke stemmer. Forandring kan være bra. Det er lett å holde fast, av frykt for å gi slipp. Det er å holde fast på seg selv som kan være vanskelig.
Legg inn en kommentar