bringebær i skje

jeg vet ikke helt hvor jeg er for tida. sør for sør, øst for øst. jeg aner ikke, men jeg er hvertfall ikke der de andre er, eller hvor jeg helst vil være. fysisk plassert i verden vet jeg jo hvor jeg er. jeg hutrer i kalde Norge og lengter etter noe. Noe annet. Varme, kulde, ett fett. Noe annet.

Dypere og mentalt sett er jeg flyvende. Høyt der oppe. Jeg observerer. Jeg ser at tida går, og tida står stille, jeg ser at de små blir større, de gamle blir eldre og at jeg ikke henger med. Jeg suser rundt i min egen verden og følger ikke med på notene. Det er deilig og frustrerende på samme tid. Alt er på vent. Jeg venter på at jeg skal bli like fresh som jeg var for snart ett og et halvt år siden. 1 år 3 måneder og 8 dager for å være presis. Jeg venter på at jeg skal føle meg nyttig, føle meg fri, og føle meg kapabel til å gjøre alt jeg drømmer om. Alt jeg drømmende ser alle andre gjøre. At jeg skal få lært noe nytt, om et annet tema enn meg selv. At jeg igjen blir en deltager, ikke en tilskuer.

Jeg savner at folk blir sinte på meg. At de kan stenge meg ute, at de lar være å ta hensyn. Jeg savner å være den som står på alle ansvarslister og har orden på det meste. Som tar tak og ordner opp. Den alle kan stole på at fikser. Jeg savner å være slem, frekk og ufin, ikke bare en nikkedukke som takker og sier ja. Jeg savner det å kunne være misfornøyd uten å ha dårlig samvittighet.

Men likevel, jeg har det bra. Jeg har bringebær på skje, sol i øya og en bok jeg bare har lest tre sider av. En bok jeg VET er bra. Jeg skrur av og til på tv'n og oppdager filmer jeg elsker, og jeg får sett hele. Helt tilfeldig. Jeg møter på mennesker jeg ikke har sett på en evighet, og jeg har alltid tid til en prat og en kaffe. Jeg har muligheten til å reise på besøk når som helst, hvor som helst og kan reise hjem når jeg vil. Jeg kan våkne og tenke at jeg vil sove noen timer til, hver eneste morra. Jeg kan høre skoene tråkke etterlengtet på asfalten etter en lang vinter, gå på torget og kjøpe meg blomster. Jeg kan våkne av duene som kurrer iltert på andre siden av gata, og at barna i leiligheten under skyter ampert med kruttlappistol. De ler høylytt, det må være det morsomste de har gjort noen gang. Jeg kan gå lange turer med musikk på øret, og jeg har en trofast følgesvenn på fire. Pepper møter meg hver morra med heftig halevrikking og dansing på gulvet, og jeg har flere venner jeg kan kalle de beste. Jeg har mennesker som sparker meg i ræva og sier jeg er teit, og jeg har mennesker som minner meg på at jeg er fantastisk. Jeg skal rett og slett ikke klage!