Pust og kjærleik

Å ligge bak deg, inntil deg og høre hvordan min pust finner din pust. Synkrone blir de til én.

this made my day!

jeg starter alltid dagen med twitter. så facebook, for så å skumme gjennom vg, dagbladet og nettavisen. deretter er det favorittbloggene mine. i dag fant jeg en skatt hos Lise, og jeg tror muligens det innlegget her gjorde dagen min.

http://lissis.blogg.no/

Ha en fin dag folkens, og så kan du jo si noe fint til sidemannen

Akkurat sånn

"jeg føler jeg har levd for lenge allerede. Jeg ble voksen så tidlig, eller noe i meg ble voksent så tidlig, at jeg føler meg ferdig på en måte, sier hun og snakker til sitt eget speilbilde i vinduet.
Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg sitter bare her og venter på ingenting. Det føles som om jeg ikke har kontroll over mitt eget liv, som om jeg må ha hjelp til alt mulig. Ikke noe av det jeg oppnår, gjør jeg alene. "
-Linnéa Myhre intervjuet i et eller annet blad.


Jeg er ikke så innmari deppa altså. Det er bare akkurat sånn det er av og til.

låv

og så lå jeg der på magen. og om jeg grynta litt tegnet du skattekart på ryggen min med fingertuppene dine.

phi:whi

ka du tru?

Det sies at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.


Men hvordan vet man om det dreper deg eller gjør deg sterkere før det evt. er for sent?

å gnom(e) eller ikke gnom(e). that is the question.

Det er mange grusomme ting her i verden jeg ikke forstår. Crocs og hårstrikk nederst på buksene er to eksempler, og innenfor interiør er jeg ikke spesielt fan av plastfrukt. Det kan skape forvirringer. MEN! Toppen av kransekaka, evt. bløtkaka om du er et krem-menneske, er hagepynt. Jeg snakker om statuer av ville dyr, fontener og annet knask. Selve Rolls Roycen av hagepynt er likevel hagegnomen! Og vet dere hva jeg oppdaget da jeg titta ut over verandakanten i dag?? Tipp.

YES! Naboen har en gnom på verandaen sin. Og med ett ble jeg usikker. Er det slik at hagegnomer er så grusomt at det bikker over til å bli kult? Det er nesten, men bare nesten, så jeg er frista til å skaffe meg en selv. Skal innom Plantasjen seinere i dag, og da skal hvertfall utvalget saumfares. 

Det skal ikke mer til, dere, enn en hagegnom for at en skal føle at livet smiler.

Just pull the trigger

Jeg har aldri klart å tvinge meg selv til å være kreativ. Tvinge meg selv til å skrive, synge eller skape noe. Og når jeg nå sitter her og tygger på blyanten min misunner jeg de som klarer det. De som klarer å tvinge ut noen ord eller toner når de egentlig ikke kan eller vil. Det er som regel da en trenger deg mest. Slik er det hvertfall med meg.

Jeg er helt tom. Et skall. Jeg føler ingenting, gleder meg ikke til noe og har ikke lyst til noe. Når jeg ser tilbake på når jeg hadde lysten i meg sist kan jeg ikke helt huske det, men jeg tror det må ha vært rundt juletider, før alt ble så alvorlig. Jeg har tidligere påstått at jeg skriver aller best når jeg er trist og har det jævlig, men nå får jeg ikke ut noe. Jeg trenger å få tømt litt. Få letta litt på trykket, men jeg vet ikke hvilken ventil jeg skal velge og heller ikke hvor den sitter. 

All litteratur og alle legeartikler hyler mot meg. Sorgreaksjon. Ok. Men jeg har jo bare mistet en bestemor? Jeg sier bare fordi det er slik det har virket når andre har mistet besteforeldre. Det har vært trist, men pytt sann, det er snakk om gamle mennesker som har levd livet sitt. For meg er det ikke bare. Jeg har mistet en av mine grunnsteiner. Litt av min grunnmur har blitt skylt vekk og jeg sitter igjen tom,vaklende, men full og uten en eneste måte å riste meg på plass igjen på. 

Jeg trenger noe forløsende! En sang, et maleri, en film, en bok. Noe som kan tippe meg over kanten. Jeg trenger en trigger. En avtrekker. Jeg kan jo ikke være et ladd gevær for alltid, før eller senere må smellet komme.