min framtidsplan 1.

Jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad.

En fot utenfor holder ikke.

Klokken er tre og du har sovnet. Jeg ligger våken og kjenner på hvor varmt det er i rommet, selv om vinduet står oppe, og tillater meg selv å tenke at det snart er vår selv om kalenderen sier bare februar,og vi neppe får noen vår å snakke om før den har hoppet over til april.

Vi har ligget våkne og snakket. Snakket om rare statusoppdateringer, om hvor fint det hadde vært om jeg hadde lappen, at hvis vi kjøper oss hus må jeg bli hagedame og om programmet om thrash-metall vi akkurat har sett på tv. Jeg får ikke lov til å stryke på deg. Du er så enormt kilen, men du lar deg overtale til at jeg får legge hånden min på skulderen din. Om jeg holder den i ro. Du stryker meg på ryggen og lurer på hvordan jeg ble så myk. Ler og sier jeg har verdens verste tacoånde. Vi har blitt det gamle paret som spiser taco på fredager, underholdt av Almås & Co. Du synes Eva Joly var kjedelig, jeg synes hun kler grønt. Vi er enige om at Soundtrack of our lives er et bra band.

Det er så varmt at det ikke hjelper å stikke bare en fot fram fra dyna. Ryggen må også være naken. Det er snart vår. Selv om det er bare februar.

20+5

Og gatelyktene var enige. Selv de nikket bifallende. Hun skulle forandre seg nå. Hun skulle bli en annen. Det var helt naturlig, sånt skjer jo. Ingen er den samme som 25 åring som når de var 20. Og hun hadde levd mye på de 5 årene. Kanskje ikke i opplevelser, men i smerte, følelser og tanker.

Hun hadde alltid følt mye. Selv om hun hadde forsøkt å beskytte seg. De hadde glemt å fortelle henne hvordan beskyttelseshinnen hun hadde da hun ble født skulle gjenoppbygges dersom livets klør lagde rifter og sår. Hun hadde følt det da hun ble dumpet fordi hun var for snill av den første gutten hun slapp inn på seg på videregående. Han hadde strøket håret hennes og sagt det var han som var problemet, ikke hun. Dagen etter hadde hun sett han sammen med den lettkledde eksen. Hun hadde også følt det da han sluttet å krype inntil henne om nettene, og ikke lenger kysset skuldrene hennes varsomt mens hendene krøp ned langs midjen. Men nå skulle det bli slutt på det. Hun skulle bli hard.

De hadde snakket om det mange ganger. De var like. De følte mye, elsket med hele seg og verden rev seg jevnlig ut av hendene deres med altoppslukende kraft. De eksisterte med hele seg, men så likevel ut til å være hakket mer ulykkelige enn alle de andre. Han skulle bli slem, og hun skulle bli hard. De skulle ta over verden og herske. Antagelig ville de aldri bli riktig lykkelige, men berg-og-dal-banene ville i det minste være slakere. Og det var tross alt det som betydde noe der og da.

Hun trampet i asfalten. De nye bootsene var egentlig altfor varme for årstiden, men hun elsket dem.  Hun følte seg som en av disse traktorlesbene som de kalte dem. De er store, tøffe og lar seg ikke pille på nesen. Og de har boots som hennes. De var en del av hennes nye rustning. Mykt lær er sterkere enn det ser ut til. Slik skulle hun bli også.  Seig, og tøff.

Det var kommet opp en ny restaurant der hvor hennes gamle stamrestaurant lå. Det var antagelig de samme eierne som skulle prøve på nytt med nytt navn. Hun beundret standhaftigheten deres. Kanskje hadde de ikke noe valg. Akkurat som at noen er myke og andre er harde. Slik er de restauranteiere. Det er bare slik det er, og slik ville det forbli.

De skrålte utenfor puben. Glass mot glass. De hadde sløve øyne og store smil. Hun trampet enda hardere i sine litt for store boots. Lyden overdøvet bare deler av ropene og hun følte seg redd og trygg på samme tid. De kunne ikke høre henne, men hun visste at de var der. Slik hun alltid visste.  Hun kunne føle det.  Det sies at det er bedre å føle for mye enn for lite. Det er lett å bruke store ord for å imponere, og det er lite som slår å ligge i skje en søndagsmorgen. Sånn er det bare. 

Im fine.

Jeg pleier å fortelle meg selv at jeg har stålpsyke. At jeg må ha det. At det er en livsnødvendighet med stålpsyke når en har en kronisk sykdom. Greit nok det. Men så. Så kommer vintern.

Og jeg tror jeg er forberedt. Det tror jeg hvert eneste år. Alt blir tyngre, enda tyngre enn ellers. Det blir mørkt. Og hardt. Og alle beskyttelseslag sprekker opp som islaget i en litt for grunn sølepytt. 

Jeg veit jo at jeg egentlig har det så bra. At jeg egentlig burde være takknemlig og blid, og glede meg til jul. Men alt blir så tungt. 

Jeg blir bare litt deppa når vintern kommer. 

i really dont know life at all

Hun kom mot meg der jeg sto midt i strømmen av mennesker. Det ravnsvarte håret med grå strå farget av tid. Torbjørn var inne i butikken for å kjøpe lønnesirup og høsten hadde ombestemt seg og blitt til sommer igjen for én dag.

Skammen. Det er den som slår meg. Skammen i det å be noen andre om hjelp. Om noen lusne småmynter. Alle fordommene som raser mot meg som jeg prøver så hardt å være foruten. Jeg vil være bedre enn som så. Jeg vil se henne, ikke den lille, møkkete, utstrakta hånda.

De manglende tennene gjøre henne ikke uviktig. Ikke de djupe furene, eller de møkkete klærne. Det var jeg som tok det ifra henne, hennes plass, da jeg snudde meg bort og enda en gang ble en person jeg ikke vil være.

Våtmarksområder.

En av de tingene i verden jeg elsker høyest er boksalg. Stort sett må jeg holde meg unna, jeg er jo ikke rik, og boksalg ender stort sett opp med de største bærepostene bokhandlene har å tilby. Og de er sjelden halvfulle.  For en god stund siden var jeg på et av disse elskede boksalgene, og jeg hadde sondert terrenget og plukket med meg noen godbiter jeg hadde ønsket meg en stund. Men det fineste med boksalg er alle bøkene du aldri hadde kjøpt til fullpris, enten pga ukjente forfattere, stygge forsider, teite titler eller tvilsomme temaer som du nå lugger med deg fordi de koster nesten ingenting. På forrige runde plukket jeg meg "Våtmarksområder" av Charlotte Roche.

Boka hadde visstnok solgt over 1 000 000 kopier i Tyskland og omslaget og vaskeseddelen skrek Ungdomsbok. Jeg elsker ungdomsbøker. Om 1 000 000 kopier er noe å skryte av aner jeg ikke. Jeg har ingen anelse om hvor mange mennesker det bor i Tyskland, og jeg veit ikke engang hvor mange kopier en bestselger selger i lille Norge. Jeg antar at 1 000 000 solgte er storveis da de velger å reklamere for det på boka. Nysgjerrigheten er trigget.

"Etter en mislykket intimbarbering ligger 18 år gamle Helen på sykehus. Hun venter besøk av sine skilte foreldre. Imens lar hun seg fotografere av sykepleieren. Dessuten steller hun med samlingen sin av advokadosteiner, som også yter henne verdifulle tjenester på seksuelle området."

Lovende, sant?

Første skuffelse. Det med at steinene yter henne verdifulle tjenester er blank løgn.

Jeg blir lovet en modig, radikal og provoserende roman.
Vel. Jeg har aldri lest en bok hvor ordet "rompehull" blir nevnt flere ganger. Jeg brekker meg også gjentatte ganger mens jeg leser, da forfatteren tydeligvis synes det er flott med sterke beskrivelse av skorpespising, utflodspising, kviseklemming og andre lumskheter. Jeg er ikke sikker på om slike hjelpemidler er nødvendig i denne boka, heller ikke i noen annen bok. Noen sinne.

MEN! Boka har ett (!) vakkert avsnitt! Jeg ble så glad når jeg fant det at jeg muligens kan ha overvurdert det litt, jeg tegnet til og med en krussedull ved siden av i boka, bare for å kunne finne det igjen ved en senere anledning.

       "Jeg kjenner nøyaktig hvordan musklene i skuldrene blir stadig kortere. Det skjer alltid når jeg føler at alt er nytteløst, at jeg ikke har kontroll på noe. Spenningen får skuldrene til å vandre helt opp til ørene, og jeg prøver å få dem ned ved å legge armene i kors og presse hendene nedover samtidig som jeg presser dem mot noe. Jeg lukker øyenene og prøver å roe meg ned ved å puste dypt. Funker ikke. Funker aldri. Rumpa mi brenner og svir, og skuldrene mine gror fast i ørene. "

Og så skal boka avsluttes.
Jeg tror Charlotte Roche har samme problemet som meg når det gjelder slutter. Du kommer så langt du kommer med de ideene du har, er storfornøyd. Men så. Denne djevelske slutten. Ja, ja, så får vi bare finne på noe vås da. Og det gjør hun. Ei våsete bok med ett lyspunkt, og en enormt våsete og jalla slutt.

Joda, den har jo sine såre, relativt fine øyeblikk som når Helen gråter og samler tårene sine i en bruskork og går fra grisebarsk til liten jente, men usj. Boka etterlater meg med kun to ting. Ett fint avsnitt, og en nysgjerrighet mot dyrkingen av avokadotre. Som for ordens skyld ikke skal brukes til noe av seksuell natur.

Flytting

ok. Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.

Jeg har flytta! Eller, det er løgn, jeg skal flytte. Får leiligheten på fredag, kanskje, og da begynner det.

Ildprøva.

Jeg ønsker så inderlig at dette skal bli en bra ting. Det at jeg endelig tør. Tør å prøve noe igjen som jeg ikke er hundre prosent sikker på at vil gå bra. Jeg er rundt 70%. På gode dager er jeg 95% sikker. På dårlige dager omtrent 20.

Jeg ramser opp for meg selv hva det er som kan gå galt. Og lista er overraskende kort. Det er så typisk oss mennesker å begynne med den negative lista, og ikke den positive. På den positive lista har jeg bare ett punkt. På den negative lista har jeg to. Likevel er den positive lista enormt mye større enn den negative.

ting som kan gå galt. den negative lista

• Jeg kan bli sykere igjen, og krasje ned i store svarte hull som jeg vil bruke evigheter på å komme meg opp igjen av.
• Jeg kan ende opp uten penger til noe. Inkludert mat. 

ting som er bra. den positive lista

• Jeg kan fikse det. Jeg kan elske det, stortrives og blomstre.

DRIT i den negative lista, sier du. Det sier jeg også. 

drit i den!

p.s. Jeg har verdens fineste kjæreste som sier at alt vil gå fint. Så jeg velger å tro på han, jeg.