memory lane..

Jeg husker lydene fra bestemors mage når jeg var liten. Kaffen som jeg innbilte meg surra rundt som en karusell der inne. Kinnet mot den stripete, tynne genseren som luktet mentol-tobakk og kaffe. Og bestemor. Lydene er sikkert der fortsatt, men jeg har ikke ligget med øret inntil magen hennes på mange år.

Sommeren med migrene i Bø. Grønt gresslignende gulvteppe med skarpe plastpigger mot bare bein. Fellesdusjer og bomullsekistens.

Jeg husker fortsatt hvordan våren lukta på andre rekka fra vinduet. Når vi fikk åpne vinduene og den våte lukta av råttent løv og skog kilte oss i nesa mens vi klødde oss i hodet over mattestykker og stiloppgaver.



Det er rart hva man husker. Og hva man glemmer.

Jeg husker ikke ordene du sa da du holdt rundt meg og fortalte at alt ville bli bra. Du trøstet meg, enda jeg akkurat hadde fortalt deg at det ikke lenger var oss to. Jeg husker ikke lukten av deg, eller det lille fuktige kjellerrommet med den altfor store senga. Jeg husker ikke hvordan øynene mine var røde og kinnene opphovna når jeg brettet sammen klærne mine før jeg dro.

Lyden av kritt mot tørr asfalt. Alt det blå og røde mot det grå. Pantis.

Jeg husker morgensamlingen samme dag som skolen hadde karneval. Alle hadde kledd seg ut, og beste kostymet skulle kåres. Jeg husker jeg syntes at hun som vant hadde et dårlig kostyme. Etter det har jeg alltid syntes at de som kler seg ut som jåledamer jukser. Hva er nå liksom en jåledame?

Jeg husker dagen jeg fikk min første klarinett i skolekorpset. Det var høst og jeg kunne tusle hjem med den svarte instrumentkassa dinglende stolt i høyrehånda, glad for at klarinetten ikke var større og trengte en større koffert.  Langs grusveien. Jeg var alltid redd for grusveien mellom Kåpvik og Mari. Selv i dagslys, og jeg husker jeg ble lettet hver gang jeg så gjerdene dukke opp på hver side av meg. Da var det bare noen meter igjen før huset mitt ville dukke trygt opp på min venstre side. Varmen ville slå mot meg når jeg åpnet døra. Jeg ble ganske stor før mamma sluttet å følge meg halvveis til korøvelse. Hun har fortalt at hun også var mørkeredd som liten, og så vel redselen i øynene mine.

Jeg vet ikke hvorfor jeg var redd for mørket som liten og naiv. Da visste jeg jo egentlig ikke hva som finnes i mørket. Det vet jeg nå, og jeg er fortsatt redd. Eller kanskje ikke redd, men pulsen øker i takt med den økende farten på skrittene mine. Huden min nupper seg mot jakkestoffet, og røttene ved grusveien ligner dyrelemmer som graver etter beina mine. Jeg vet at det er mørket som lurer meg, og jeg forstår det ikke. Kanskje det er derfor.

Det er forsåvidt mye jeg ikke forstår. Hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Er den jeg har blitt. Sier det jeg sier. Men kanskje er det litt av det vakre i det. Det å ikke vite noe. Være sikker på noe. Naivitet er gull. Selv om det av og til gjør meg redd. Som da, da jeg sparket i grusen og småløp hjem med den svarte instrumentkassen under armen. Med høst i nesa, over krittflekkene på asfalten de siste meterne før huset mitt.