på tur på butikken, tok meg selv i å tenke "nå hadde det vært fint med sånn hard fin snø, for da kunne jeg ha kjørt spark!"
i have officially lost it.
onsdag 30. september 2009
tirsdag 29. september 2009
Til den aller beste jenta i hele verden.
Hun sitter der som den sterkeste jenta i hele verden. Jenta med det røde håret. Jenta som smiler mens hun vipper beina frem og tilbake. Hun har noe hun skulle sagt. Alltid noe lurt på lur. Eller noe veloverveid som kan slå meg ned i bakken av hvor smart og reflektert hun er.
Hun kommer smilende inn døra og lurer på om jeg vil komme opp og spise middag. Hun vet jeg er ensom. Hun kan lukte det og vet akkurat hva som vil hjelpe. God middag, latter og et par timer med pjatt med henne. Hun lytter, tenker og spør. Finner frem til de riktige svarene, de rette spørsmålene. Får meg til å tenke etter, føle meg fram og mene noe. Hun støtter og dytter. Dytter meg fram og opp.
Det røde håret flammer opp mot den kritthvite snøen i bakgrunnen. På tur på skolen, igjen. Vi har forlengst slått oss til ro med at vi mye heller ville vært under dyna, eller under teppet foran tv'n, men alt er lettere når man er to. Når vi er to. Hun har noe hun tenker på i dag. Noe som er vondt. Og hun ber meg om råd. Involverer seg i livet sitt. Spør meg og stoler på de svarene jeg kommer med. Hun er sårbar trass i den tilsynelatende tøffe skikkelsen.
Det er kanskje rart, men jeg er enda mer glad i henne når hun er sånn. Når hun vrenger sjelen sin og tar av seg masken. Når hun er sårbar, åpen og ærlig om seg selv.
Jeg beundrer henne. Hun er den sterkeste, staeste,smarteste jenta jeg har møtt. Hun er åpen, ærlig, sier det hun mener samtidig som hun er evigdyp og tenkende. Hun er myk, leken og morsom. Og gir de aller beste klemmene i hele verden.
Etter jeg møtte deg har livet mitt aldri vært det samme. Du har gitt meg mening, håp og troen på meg selv. Du har vært sint med meg, vært glad med meg, lat med meg og har sparket meg i ræva når jeg har trengt det.
Tusen takk for at du er fantastisk!
Hun kommer smilende inn døra og lurer på om jeg vil komme opp og spise middag. Hun vet jeg er ensom. Hun kan lukte det og vet akkurat hva som vil hjelpe. God middag, latter og et par timer med pjatt med henne. Hun lytter, tenker og spør. Finner frem til de riktige svarene, de rette spørsmålene. Får meg til å tenke etter, føle meg fram og mene noe. Hun støtter og dytter. Dytter meg fram og opp.
Det røde håret flammer opp mot den kritthvite snøen i bakgrunnen. På tur på skolen, igjen. Vi har forlengst slått oss til ro med at vi mye heller ville vært under dyna, eller under teppet foran tv'n, men alt er lettere når man er to. Når vi er to. Hun har noe hun tenker på i dag. Noe som er vondt. Og hun ber meg om råd. Involverer seg i livet sitt. Spør meg og stoler på de svarene jeg kommer med. Hun er sårbar trass i den tilsynelatende tøffe skikkelsen.
Det er kanskje rart, men jeg er enda mer glad i henne når hun er sånn. Når hun vrenger sjelen sin og tar av seg masken. Når hun er sårbar, åpen og ærlig om seg selv.
Jeg beundrer henne. Hun er den sterkeste, staeste,smarteste jenta jeg har møtt. Hun er åpen, ærlig, sier det hun mener samtidig som hun er evigdyp og tenkende. Hun er myk, leken og morsom. Og gir de aller beste klemmene i hele verden.
Etter jeg møtte deg har livet mitt aldri vært det samme. Du har gitt meg mening, håp og troen på meg selv. Du har vært sint med meg, vært glad med meg, lat med meg og har sparket meg i ræva når jeg har trengt det.
Tusen takk for at du er fantastisk!
tankerot
Det er noe godt med det å gå i en begravelse. I en begravelse hvor kirka er full av mennesker. Det er noe av det jeg liker aller best på landsbygda, det at alle går i begravelser. Alle kjenner alle, og de fleste stiller opp. "Det er bedre å gå i for mange begravelser, enn for få".
Samme året jeg ble født ble min onkel Jon konfirmert. I min familie gjør vi ikke ting halvveis, og selvfølgelig er ikke konfirmasjoner noe unntak. Det skulle bakes, ryddes og ordnes. Men på samme tiden var bestefar hardt rammet av isjias. Han krabbet. Mamma hadde akkurat fått meg, og bestemor var alene med våronn og konfirmasjon. Det er i sånne stunder det er deilig å bo på bygda. Plutselig var jordene fulle med traktorer og det kom så mange kaker levert på døra at de mugna. Bygda og samholdet i sitt ess.
Jeg har akkurat kommet hjem fra begravelsen til min gammelonkel. Enslig ungkar, litt enkel, men med verdens største hjerte. Selv om jeg har kjent han hele livet, kjente jeg han vel egentlig ikke. Jeg visste ikke engang alt om han som ble lest opp i kirka. Jeg har mista sjansen til å bli kjent med et godt og varmt menneske. Kasta bort en enestående mulighet. Jeg ser besteforeldrene mine bli gamle, tilogmed min klippe av en bestefar trengte hjelp til å støtte seg i dag. Jeg må forte meg. Forte meg å bli kjent med dem, si at jeg er glad i dem og la dem bli kjent med meg. Både som besteforeldre og barnebarn, men også som medmennesker. Vi har jo så utrolig dårlig tid.
Det er godt å se at et menneske som Kjell har blitt satt pris på. At hans enkle levemåte har blitt verdsatt i denne ekstremt travle verden. Han elsket naturen og tok vare på sine medmennesker. Han burde settes som et eksempel. Et eksempel på hvordan vi burde behandle hverandre. Åpenhet, god tid, tålmodighet, omsorg, tillit og gavmildhet.
Jeg vil vel tro jeg kjente maks en fjerdedel av de som møtte opp i dag. Men alle visste hvem jeg var. Barnebarn til Marte og Torbjørn Suleng. Lita bygd, stort hjerte. Jeg liker å tro at når de spurte hva jeg drev med og hvordan jeg hadde det var de ærlig interesserte i hva jeg svarte. Ikke kun for sladderens skyld, men også fordi de virkelig brydde seg. I ei bygd tar man vare på hverandre. Vi møter opp i begravelser, baker kaker, pløyer jorder og spør hvordan det går med hverandre -og lytter til svaret.
Samme året jeg ble født ble min onkel Jon konfirmert. I min familie gjør vi ikke ting halvveis, og selvfølgelig er ikke konfirmasjoner noe unntak. Det skulle bakes, ryddes og ordnes. Men på samme tiden var bestefar hardt rammet av isjias. Han krabbet. Mamma hadde akkurat fått meg, og bestemor var alene med våronn og konfirmasjon. Det er i sånne stunder det er deilig å bo på bygda. Plutselig var jordene fulle med traktorer og det kom så mange kaker levert på døra at de mugna. Bygda og samholdet i sitt ess.
Jeg har akkurat kommet hjem fra begravelsen til min gammelonkel. Enslig ungkar, litt enkel, men med verdens største hjerte. Selv om jeg har kjent han hele livet, kjente jeg han vel egentlig ikke. Jeg visste ikke engang alt om han som ble lest opp i kirka. Jeg har mista sjansen til å bli kjent med et godt og varmt menneske. Kasta bort en enestående mulighet. Jeg ser besteforeldrene mine bli gamle, tilogmed min klippe av en bestefar trengte hjelp til å støtte seg i dag. Jeg må forte meg. Forte meg å bli kjent med dem, si at jeg er glad i dem og la dem bli kjent med meg. Både som besteforeldre og barnebarn, men også som medmennesker. Vi har jo så utrolig dårlig tid.
Det er godt å se at et menneske som Kjell har blitt satt pris på. At hans enkle levemåte har blitt verdsatt i denne ekstremt travle verden. Han elsket naturen og tok vare på sine medmennesker. Han burde settes som et eksempel. Et eksempel på hvordan vi burde behandle hverandre. Åpenhet, god tid, tålmodighet, omsorg, tillit og gavmildhet.
Jeg vil vel tro jeg kjente maks en fjerdedel av de som møtte opp i dag. Men alle visste hvem jeg var. Barnebarn til Marte og Torbjørn Suleng. Lita bygd, stort hjerte. Jeg liker å tro at når de spurte hva jeg drev med og hvordan jeg hadde det var de ærlig interesserte i hva jeg svarte. Ikke kun for sladderens skyld, men også fordi de virkelig brydde seg. I ei bygd tar man vare på hverandre. Vi møter opp i begravelser, baker kaker, pløyer jorder og spør hvordan det går med hverandre -og lytter til svaret.
søndag 27. september 2009
fredag 25. september 2009
onsdag 23. september 2009
minner
noen blir vi aldri kvitt. de sitter under huden. alle kjærtegnene har laget brennmerker. alle ordene er lagret. vi tror vi har glemt dem, men av og til, når vi minst venter det, kommer det tilbake og slår oss til jorden med en enorm kraft. En kraft vi ikke husker at minnenes grunnlag hadde.
Han har ikke glemt henne. Hun ser at han ser seg ekstra rundt når de er på konserter han tror hun ville likt. Hun gamle, den forrige. Han senser at hun er der, selv om hun som oftest ikke er det. Kanskje sitter hun fortsatt så fast i han at hun er med i alt han gjør. Fortsatt. Slik hun gjorde når det var de to.
Hun smiler fra pc'n. Han har lagt bilder av henne som skjermsparer. At det skjærer i hjertet hennes, hjertet til den nye,slår han nok ikke. Er hun urettferdig som tenker slik? Den nye kjæresten? Hun som kryper inntil han hver kveld. Det er tross alt hun som får høre på at han sover og som får stjele varme av han om natten. Ikke hun, den gamle. Hadde det vært dem om den gamle ville ha han?Den gamle og han? Hun tror det.
Minnene er sterkere enn virkeligheten og kiler henne i korsryggen. De dunker og vil inn. Hun rister på hodet og de er borte. Hun vet hun har valgt riktig. Vet han?
tirsdag 22. september 2009
M.E-surving
"Ahhh", sier du, når jeg sier jeg har M.E. Dette kan bety én av to; enten aner du ikke hva M.E er og tør ikke spørre, eller du faktisk har hørt om det og har en viss peiling på hva det innebærer. Jeg er villig til å sette en hundrelapp på mulighet nr.1.
Og jeg kan ikke forklare deg det heller. Jeg er syk, men ikke syk. Jeg er frisk, men ikke frisk. Jeg ser helt vanlig ut. Har ikke noe synlige tegn, du kan ikke se det på meg. Jeg har ingen fysiske plager annet enn de alle andre har når de blir veldig slitne. Jeg er heller ikke psykisk syk og kan ikke settes i bås hverken i psykiatrien eller i helsetjenesten forøvrig.De vet nemlig heller ikke helt hva jeg har, eller hva det betyr.De kan ikke behandle meg. De vet rett og slett ikke hva som virker. Logisk, de vet jo nesten ikke hva som feiler meg engang.
Noen er så syke at de ikke tåler noe form for lys. Noen har bare litt nedsatt energinivå. Noen kjenner smerter som om de skulle løptmaraton daglig, mens andre, som meg, er noe midt i mellom alt sammen.
"ja,men.. M.E.. hva er det,egentlig? Hvordan er du når du har M.E"?Jeg føler nesten jeg skuffer når jeg forteller hvordan jeg opplever det å ha M.E. Hva slags symptomer jeg har. Det høres nemlig helt latterlig pinglete ut.. "Nei, jeg blir veldig sliten, da. Har et veldig lavt energinivå"... Selve symptomene er jo ingenting. Piece of cake. For min del. Det er det symptomene fører til. Det er det jeg hater inderlig.
Jeg planlegger aldri. Jeg kan ikke det. Og det jeg planlegger må jeg planlegge ned i den minste detalj. Jeg er usikker, og redd. For meg selv, og for framtiden min. For økonomien, eller den manglende sådan, for utdannelse og for familie. Jeg har angst for mennesker. For mengder som tapper energien min. Jeg må vite at jeg alltid har et sted jeg kan legge meg til å sove hvor det er stille. Derfor er fester og nachspiel lenger enn gangavstand fra senga mi utelukket. Jeg blir deprimert og lei meg av å ikke ha noen framtidsplaner jeg vet jeg kan gjennomføre. Jeg er redd for at jeg ikke skal få energi nok til å kunne få barn og oppdra dem. Være en kjærlig mamma og elsker.Jeg er sjalu og sinna fordi jeg hele tiden er usikker på meg selv.Jeg har et enormt mestringsbehov jeg aldri får tilfredstilt, og jeg blir til stadighet nedbrutt av hvor flinke andre er. Dette er stikk motsatt av den jeg egentlig er. Den gamle Silje som ville gledet seg og klappet i hendene når andre gjorde det bra. Jeg har mistet mye av mitt talent for å glede meg over små ting. Over farger, bilder, sanger, smil og stemninger. Jeg har blitt praktisk og hard utenpå. Og inni har jeg blitt så altfor, altfor myk.
Det som plager meg mest er angsten for å komme noen nære. Eller, ikke angsten for å komme for nære, men angsten for å miste noen.At de jeg blir glad i ikke takler at jeg er syk. At jeg ikke er som dem. At de blir lei det faktum at jeg i perioder sier mer nei, enn ja. At jeg ikke kan gi faen og være spontan slik jeg kunne før. At jeg ikke har muligheten tilå gå på sparepluss. Jeg er redd de skal bli lei av å ta hensyn. Synes jeg er kjedelig og gammeldags. Jeg er redd for å bli glad i noen, for så å miste dem. Og at alt jeg da sitter igjen med er M.E. En pinglete, latterlig sykdom.
jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget. Akkurat som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få slutt på sykdommen min.Legene har ikke funnet en "avsluttknapp" ennå, men jeg venter i spenning. For jeg vet den kommer. Jeg heier og venter, om dog littebitt utålmodig.
åpen mic. rop det ut!
jeg kom over en fantastisk blogg her om dagen. og når jeg titta innom der igjen i dag hadde bloggeren laget et "åpen mic"-innlegg, dvs et innlegg hvor hun oppfordret alle til å komme med noe på kommentarfeltet og til å kommentere hverandres kommentarer.
Så nå lurer jeg.
hva tenker dere på om dagen?
hva leser dere?
og har dere noe dere har lyst til å fortelle? rope ut? gjør det gjerne her:)
Så nå lurer jeg.
hva tenker dere på om dagen?
hva leser dere?
og har dere noe dere har lyst til å fortelle? rope ut? gjør det gjerne her:)
fredag 18. september 2009
let me tie you down
Jeg savner. Jeg savner den jeg var. De jeg var sammen med da. Alt vi gjorde og alt vi sa. Den gang. For to år siden, og for ti år siden. Da jeg var ung og ikke gammel, som nå.
det hjelper ikke å skrive "la stå", ikke å tviholde heller. Mennesker forandrer seg og blir borte. Forsvinner og lever livet videre uten deg. Og du oppdager at kanskje, kanskje var du ikke så viktig likevel. Ikke i den store sammenhengen, og nå heller ikke i den lille?
What I can't hold by love, I wount hold by force.
Jeg er ikke bitter, ikke lei meg heller egentlig. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde det så mye bedre engang. Dengang. Da jeg hadde musefletter. Eller den gang boblevest og leggvarmere var årets mote. Uff-containerens periode, eller når vi sto på hodet og farget håret vårt i dusjen. Jeg vet bare at jeg savner tryggheten.
Og deg.
det hjelper ikke å skrive "la stå", ikke å tviholde heller. Mennesker forandrer seg og blir borte. Forsvinner og lever livet videre uten deg. Og du oppdager at kanskje, kanskje var du ikke så viktig likevel. Ikke i den store sammenhengen, og nå heller ikke i den lille?
What I can't hold by love, I wount hold by force.
Jeg er ikke bitter, ikke lei meg heller egentlig. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde det så mye bedre engang. Dengang. Da jeg hadde musefletter. Eller den gang boblevest og leggvarmere var årets mote. Uff-containerens periode, eller når vi sto på hodet og farget håret vårt i dusjen. Jeg vet bare at jeg savner tryggheten.
Og deg.
torsdag 10. september 2009
jeg elsker NSB
Jeg er ubestemt, akkurat som ipoden min. Nå er det forsåvidt jeg som har satt den på random og jeg kan skru den av igjen når jeg vil. Hvem som har satt meg på mix er jeg mer usikker på..
Av og til mistenker jeg den for å velge sanger som jeg absolutt ikke vil høre. Sanger som enten er helt på trynet utifra sammenhengen, andre ganger skippes det fordi det passer for godt. Musikk undrestreker alltid. Hvordan du føler deg, hva du har, men like ofte også hva du mangler. Nå er det Little Dragon (eller pling-plongmusikk som H. ville kalt det) som dysser ned togets tromming mot skinnene.
Jeg har for vane å alltid havne ved siden av håpløse togfarere når jeg kjører tog. Enten små, survete unger, folk med unødvendig høy lyd på spilleren sin og en sjelden gang disse spik spenna gærne menneskene som kjefter på høytaleranlegget og er sinna for seg selv. Gjerne veldig høyt. I dag er jeg heldig og kan lytte til den jevne duren mens verden farer forbi. Av og til ser jeg hus jeg kunne tenke meg å bo i, av og til møter trærne stille blikket mitt. De viker ikke, de vet at jeg vil være borte om et lite øyeblikk.
Da jeg var mindre fikk jeg tiden til å gå ved å studere menneskene rundt meg. Fantasere. Hva slags liv de hadde, jobb, familie, og om de likte sjokolade- eller jordbæris best. Min favoritt er jordbær -da som nå.
Nå vil jeg helst at togturen skal vare lenge, selv når jeg lengter etter det som kommer når jeg går av på min endestasjon. Jeg tenker. På tiden, på alt. Jeg gleder meg og nyter. Nyter disse timene for meg selv. Jeg og Neil eller Øystein, av og til Steinar, Tore og Bjarte. Jeg er alene med tankene mens toget spoler fast forward. Jeg mister vel egentlig to timer fra Lhmr til Oslo S, men det føles som om jeg får to timer ekstra. I gave fra NSB til meg. Som nå.
Jeg har sparket av meg skoene og krøllet meg sammen i setet. Ipoden min overrasker meg med "Closer" av Beady Belle -en sang jeg elsker, men som jeg ikke har hørt på lenge. Synthen og den myke stemmen er godlyder som bysser. Trærne husene og tiden farer forbi og jeg er fri.
Den distinkte lukten kiler meg i nesebordene. Lukten av den siste tunnelen før Oslo S.
Av og til mistenker jeg den for å velge sanger som jeg absolutt ikke vil høre. Sanger som enten er helt på trynet utifra sammenhengen, andre ganger skippes det fordi det passer for godt. Musikk undrestreker alltid. Hvordan du føler deg, hva du har, men like ofte også hva du mangler. Nå er det Little Dragon (eller pling-plongmusikk som H. ville kalt det) som dysser ned togets tromming mot skinnene.
Jeg har for vane å alltid havne ved siden av håpløse togfarere når jeg kjører tog. Enten små, survete unger, folk med unødvendig høy lyd på spilleren sin og en sjelden gang disse spik spenna gærne menneskene som kjefter på høytaleranlegget og er sinna for seg selv. Gjerne veldig høyt. I dag er jeg heldig og kan lytte til den jevne duren mens verden farer forbi. Av og til ser jeg hus jeg kunne tenke meg å bo i, av og til møter trærne stille blikket mitt. De viker ikke, de vet at jeg vil være borte om et lite øyeblikk.
Da jeg var mindre fikk jeg tiden til å gå ved å studere menneskene rundt meg. Fantasere. Hva slags liv de hadde, jobb, familie, og om de likte sjokolade- eller jordbæris best. Min favoritt er jordbær -da som nå.
Nå vil jeg helst at togturen skal vare lenge, selv når jeg lengter etter det som kommer når jeg går av på min endestasjon. Jeg tenker. På tiden, på alt. Jeg gleder meg og nyter. Nyter disse timene for meg selv. Jeg og Neil eller Øystein, av og til Steinar, Tore og Bjarte. Jeg er alene med tankene mens toget spoler fast forward. Jeg mister vel egentlig to timer fra Lhmr til Oslo S, men det føles som om jeg får to timer ekstra. I gave fra NSB til meg. Som nå.
Jeg har sparket av meg skoene og krøllet meg sammen i setet. Ipoden min overrasker meg med "Closer" av Beady Belle -en sang jeg elsker, men som jeg ikke har hørt på lenge. Synthen og den myke stemmen er godlyder som bysser. Trærne husene og tiden farer forbi og jeg er fri.
Den distinkte lukten kiler meg i nesebordene. Lukten av den siste tunnelen før Oslo S.
onsdag 9. september 2009
er du redd? stemmer du Frp?
Hva er vi så redde for? Og hvem er det egentlig som stemmer FRP?
FRP preiker om individ. Det kunne nesten vært deres nye slagord. Meg, mitt og hva jeg vil, hva jeg trenger. Vi skal kunne velge selv hvor vi vil bli gamle, hvem som skal smøre frokosten vår og hva vi skal ha på brødskiva. Fint (selv om jeg ser problemer her også), men hvor blir det av individene i asylpolitikken??
I følge Politiets utlendingsenhet vil i 2009 mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som blir oppklart være begått av asylsøkere.
Arne Johannesen, leder for politiets fellesforbund kom med den opplysende uttalelsen at i 2009 vil vi ha 18 000 ID-løse asylsøkere som stjeler. raner, utøver vold og omsetter narkotika. Han har selvfølgelig senere måttet bite i det sure eplet,og har innrømt at nei, vi har ikke 18 000 ID-løse kriminelle asylmottakere, vi har 18 000 ID-løse asylmottakere. Når ble asylmottakere uten papirene i orden synonymt med kriminell? There is a difference.
Jeg forstår ikke hva vi er så redde for? Hvordan vi kan sette alle i en bås på denne måten? Det er fordi vi er redde, fordi vi ikke forstår. Vi kjenner dem ikke.
Jeg kan forstå at folk er skeptiske på ting de ikke forstår, ting de ikke kjenner. Men hvor kommer logikken i at de mørke, asylsøkere, asylmottakere eller innvandrere alle er skumle, farlige, kriminelle fra? I Norge har vi fordommer mot allverdens. Vi har fordommer mot homofile, vi har fordommer i forhold til landsdel, politisk parti, klesstil, lønnsinntekt, hårfarge, ja, det meste.. Men vi er jo enige i at feks. ikke alle som stemmer Frp er slemme mennesker? Eller at ikke alle som bor i Bærum er oppblåste kakser? Hvorfor er da alle mørkhudede kriminelle?
I asylmottak rundt omkring, også her i Øyer, sitter det mennesker med et håp om noe bedre. Det er familier, det er single, det er barn. Alle med ønske om en ny start. Du kan vise meg så mange statistik
ker du vil over hvordan våre nye landsmenn ligger på toppen av statistikken i forhold til noen typer forbrytelser, men det forandrer ikke mitt syn på disse menneskene som prøver å starte et nytt liv bare noen hundre meter unna huset mitt. Disse asylsøkerne som tilstadighet henges ut i media er feil asylsøkere. De er ikke de vi burde fokusere på. Det er disse som vil, virkelig vil vi burde fokusere på.
Hudfarge er en av de aller største kategoriene i verden. Det vandrer folk rundt her i landet med den oppfatningen at alle mørke er slasker som kun er her for å snylte på vårt velfungerende samfunn. Hva med det faktum at uten arbeidsinnvandrere hadde ikke det Norske samfunn gått rundt? Hvem skulle tatt alle de jobbene de gjør? Nordmenn, sier du? Vi er ikke mange nok....
Det er mennesker som ville flyttet seg om selve Obama ville satt seg ved siden av dem på bussen. Det spiller ingen rolle hvem du er som person, det er hudfargen din som teller.
Og hvem stemmer Frp? For noen må det være, det vises på meningsmålingene.. Her kommer mine fordommer inn.. Jeg synes det er skremmende at nesten 1/4 av de jeg møter på gata stemmer Frp....
FRP preiker om individ. Det kunne nesten vært deres nye slagord. Meg, mitt og hva jeg vil, hva jeg trenger. Vi skal kunne velge selv hvor vi vil bli gamle, hvem som skal smøre frokosten vår og hva vi skal ha på brødskiva. Fint (selv om jeg ser problemer her også), men hvor blir det av individene i asylpolitikken??
I følge Politiets utlendingsenhet vil i 2009 mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som blir oppklart være begått av asylsøkere.
Arne Johannesen, leder for politiets fellesforbund kom med den opplysende uttalelsen at i 2009 vil vi ha 18 000 ID-løse asylsøkere som stjeler. raner, utøver vold og omsetter narkotika. Han har selvfølgelig senere måttet bite i det sure eplet,og har innrømt at nei, vi har ikke 18 000 ID-løse kriminelle asylmottakere, vi har 18 000 ID-løse asylmottakere. Når ble asylmottakere uten papirene i orden synonymt med kriminell? There is a difference.
Jeg forstår ikke hva vi er så redde for? Hvordan vi kan sette alle i en bås på denne måten? Det er fordi vi er redde, fordi vi ikke forstår. Vi kjenner dem ikke.
Jeg kan forstå at folk er skeptiske på ting de ikke forstår, ting de ikke kjenner. Men hvor kommer logikken i at de mørke, asylsøkere, asylmottakere eller innvandrere alle er skumle, farlige, kriminelle fra? I Norge har vi fordommer mot allverdens. Vi har fordommer mot homofile, vi har fordommer i forhold til landsdel, politisk parti, klesstil, lønnsinntekt, hårfarge, ja, det meste.. Men vi er jo enige i at feks. ikke alle som stemmer Frp er slemme mennesker? Eller at ikke alle som bor i Bærum er oppblåste kakser? Hvorfor er da alle mørkhudede kriminelle?
I asylmottak rundt omkring, også her i Øyer, sitter det mennesker med et håp om noe bedre. Det er familier, det er single, det er barn. Alle med ønske om en ny start. Du kan vise meg så mange statistik
ker du vil over hvordan våre nye landsmenn ligger på toppen av statistikken i forhold til noen typer forbrytelser, men det forandrer ikke mitt syn på disse menneskene som prøver å starte et nytt liv bare noen hundre meter unna huset mitt. Disse asylsøkerne som tilstadighet henges ut i media er feil asylsøkere. De er ikke de vi burde fokusere på. Det er disse som vil, virkelig vil vi burde fokusere på.Hudfarge er en av de aller største kategoriene i verden. Det vandrer folk rundt her i landet med den oppfatningen at alle mørke er slasker som kun er her for å snylte på vårt velfungerende samfunn. Hva med det faktum at uten arbeidsinnvandrere hadde ikke det Norske samfunn gått rundt? Hvem skulle tatt alle de jobbene de gjør? Nordmenn, sier du? Vi er ikke mange nok....
Det er mennesker som ville flyttet seg om selve Obama ville satt seg ved siden av dem på bussen. Det spiller ingen rolle hvem du er som person, det er hudfargen din som teller.
Og hvem stemmer Frp? For noen må det være, det vises på meningsmålingene.. Her kommer mine fordommer inn.. Jeg synes det er skremmende at nesten 1/4 av de jeg møter på gata stemmer Frp....
akk!
Aj aj aj sier nå bare jeg, for en mann! Jeg har slikt og gjøre, og slikt å føre, noe som resulterer i mange timer på youtube natterstid..
For en stund siden kunne VG og Dagbladet fortelle oss at superhunken Patrick Swayze lå for døden med uhelbredelig kreft. Jeg ble på forhånd advart av min kjære Aud, som sendte melding
og sa at jeg IKKE måtte se forsidene av dagens aviser fordi hjertet mitt ville briste. Siden jeg ikke klarer å motstå et slikt tilbud måtte jeg selvfølgelig sjekke forsidene, og akk, mitt ungpikehjerte stoppet et øyeblikk å slå. Denne fantastisk vakre mannen var redusert til et beinrangel..
Tidligere i natt, rundt halv tre, begynte jeg meningsløst å surre rundt på YouTube som jeg pleier, og trykka meg borti den fantastiske tenåringsforelskelsen. Patrick Swayze som supermannen Johnny Castle. Er søren ikke rart at jeg har høye krav til mennene i mitt liv...
Her er et klipp som hvertfall gjorde mine øyne ganske "hungry" ...
http://www.youtube.com/watch?v=6oKUTOLSeMM
Nobody puts baby in a corner..
I morra skal jeg tvinge noen til å se Dirty Dancing med meg. Dere er herved advart..
For en stund siden kunne VG og Dagbladet fortelle oss at superhunken Patrick Swayze lå for døden med uhelbredelig kreft. Jeg ble på forhånd advart av min kjære Aud, som sendte melding
og sa at jeg IKKE måtte se forsidene av dagens aviser fordi hjertet mitt ville briste. Siden jeg ikke klarer å motstå et slikt tilbud måtte jeg selvfølgelig sjekke forsidene, og akk, mitt ungpikehjerte stoppet et øyeblikk å slå. Denne fantastisk vakre mannen var redusert til et beinrangel..Tidligere i natt, rundt halv tre, begynte jeg meningsløst å surre rundt på YouTube som jeg pleier, og trykka meg borti den fantastiske tenåringsforelskelsen. Patrick Swayze som supermannen Johnny Castle. Er søren ikke rart at jeg har høye krav til mennene i mitt liv...
Her er et klipp som hvertfall gjorde mine øyne ganske "hungry" ...
http://www.youtube.com/watch?v=6oKUTOLSeMM
Nobody puts baby in a corner..
I morra skal jeg tvinge noen til å se Dirty Dancing med meg. Dere er herved advart..
søndag 6. september 2009
fresh søndag. Juvis og Karis på nye eventyr
Spontan-tur på Øyerfjellet!
Myse-Silje! Sol, kakao og pjatt. nydelig.
Olav har tilogmed med seg kompass... i tillegg til at han var løype- og proviant- ansvarlig... Jeg hadde ansvar for meg selv.....
Strike a pose..
Smørblid Juvstad
Myse-Silje! Sol, kakao og pjatt. nydelig.
Olav har tilogmed med seg kompass... i tillegg til at han var løype- og proviant- ansvarlig... Jeg hadde ansvar for meg selv.....
Strike a pose..
Smørblid Juvstad
God samvittighet og røde kinn. Sunn, norsk ungdom på sitt beste!
lørdag 5. september 2009
Smile
En sånn dag.
En sånn dag hvor jeg ville gitt alt for å være en annen. En av disse smilende menneskene som går tett to og to.
Jeg er sikker på at de kan se det på meg. Se at jeg har store hull, nærmest krater, jeg ikke klarer å fylle. Hull som blir stadig større, og som sakte, men sikkert, spiser meg opp innenfra. Jeg er redd jeg til slutt blir borte. Bare et skall. Kald og tom. Men jeg føler. Med hele meg. Det må vel bety at det er en stund igjen iallefall:)
Jeg vet det bare er en fase. En slik dag som går over. I morgen er alt bra. Jeg vet det, og jeg lengter.
En sånn dag hvor jeg ville gitt alt for å være en annen. En av disse smilende menneskene som går tett to og to.
Jeg er sikker på at de kan se det på meg. Se at jeg har store hull, nærmest krater, jeg ikke klarer å fylle. Hull som blir stadig større, og som sakte, men sikkert, spiser meg opp innenfra. Jeg er redd jeg til slutt blir borte. Bare et skall. Kald og tom. Men jeg føler. Med hele meg. Det må vel bety at det er en stund igjen iallefall:)
Jeg vet det bare er en fase. En slik dag som går over. I morgen er alt bra. Jeg vet det, og jeg lengter.
Smile though your heart is aching
Smile even though its breaking
When there are clouds in the sky, you'll get by
If you smile through your fear and sorrow
Smile, and maybe tomorrow
You'll see the sun come shining through for you
Light up your face with gladness
Hide every trace of sadness
Although a tear may be ever so near
Thats the time you must keep on trying
Smile, whats the use of crying?
You'll find that life is still worthwhile
If you just smile
onsdag 2. september 2009
om å være glad i noen.
det er deilig det, å være glad i noen. Men det kan også være det tristeste man kan oppleve. Det å være glad i noen. Noen som ikke er glad i deg.
Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn fra tidenes morgen. Evolusjonen har gjort oss en bjørnetjeneste, eller en tjeneste. Alt ettersom hvordan man ser det. Vi skal bli født, vokse opp, forelske oss og få barn. Så skal vi dø,forhåpentligvis ikke alene. Så skal våre barn gjenta prosessen. Det er visstnok sånn det skal være. Praktisk, kjekt og greit. Vi forelsker oss for å holde sammen og skape et miljø som barna våre kan vokse trygt opp i. Enkelt og ryddig. Men det de ikke forteller oss er hvor mange ganger vi må gå på snørra før det skjer. Og er vi riktig uheldige får vi aldri fullført vårt livsløp. Vi finner aldri denne berømte "noen". De skulle hvertfall gitt oss en advarsel.
Vi treffer noen og "kabooom", vi sitter i fella. Jeg velger å kalle det en felle. Revesaksa har tatt et godt tak i både hjertet og fornuften, og strammer til stadighet grepet. Vi vet at om vi ikke ligger helt stille er det over og ut, og likevel rykker og rikker vi. Ikke bare rykker og rikker, men av og til danser vi også. Og saksa strammer seg hardere. Av og til knepper saksa over, biter både hjertet og fornuften i deler som det ser umulig ut å sy sammen igjen, og vi blir lagt igjen for å slikke våre sår. MEN av og til, ut av det store intet dukker det opp noen som slår oss like hardt, men som styrker oss. Som ikke gjør det nødvendig å kjøpe mange liter is, drikke seg møkkings helg etter helg, og som ikke knuser alt som er igjen av selvtillit og selvfølelse. Er denne personen "noen"?
Og hvordan vet vi at vi har funnet denne "noen"? Jeg har trodd jeg har gjort det noen ganger, og fått det motbevisst. Det er noe av det jævligste jeg har opplevd noengang, og enda jeg vet at det kan bli slik neste gang også åpner jeg det lille, naive hjertet mitt gang på gang. Tar imot og omfavner denne personen som kanskje, kanskje kan være min "noen".
Det er jo helt fantastisk å være forelsket. Flyte, fly, eller sveve om du vil, gjennom verden som er neddrysset av sukker og karamellstrø. Men vi hører aldri om alt det andre som følger med. Alle "tenk om han ikke liker meg lenger-øyeblikkene" som kan forvandle selv den mest balanserte til et nervevrak. Alle gangene man føler seg underlegen dette fantastiske menneske man har møtt. Kanskje han bare leker med meg? Mener han virkelig det han sier? Liker han meg om jeg ikke drar på besøk til han i kveld? Kanskje jeg ikke skal ringe så ofte? Maser jeg nå? Jeg mener, det kan da ikke være nødvendig at noe som i utgangspunktet er så vakkert som når to mennesker forelsker seg i hverandre, skal være så fryktelig vanskelig???
Og når vi har kommet over den første kneika. Den første usikre perioden da vi er fjortiser om vi så er 50, hva da? Har vi noe fasit? Hvordan vet vi at dette menneske er noe å satse på etter det første blaffet av forelskelse er over?
Er det noen spørsmål vi kan stille? Noen tester vi kan gjennomføre for å sjekke om dette mennesket vi er bunnløst forelsket i er "noen"? Og ville vi i såfall slått oss til ro med svarene?
Kan det være sånn at denne "noen" er litt hva vi gjør han/hun til selv? Kan vi selv bestemme hvordan "noen" skal være, eller er det allerede lagt opp av det store allvitende universet?
Du är en saga för god för att vara sann
det är en saga i sig att vi funnit varann
vi kunde like gärna
aldrig nånsin mötts
eller var vårt möte
redan bestämt långt innan vi fötts
Stiller vi urealistiske krav? Har vi sett for mange av Hollywoods sippefilmer til å slå oss til ro med et vanlig menneske? Eller betyr det at vi ikke er fornøyde bare at vi ikke har funnet denne "noen" enda?
Jeg aner ikke, jeg leter. Og av og til tror jeg kanskje at jeg har funnet min " noen". Hvem vet, kanskje har jeg det.
Jag vill inte förklara mig
vill inte stå upp för mina ideal,
inte heller försvara mig
vill varken vara svår eller hal.
så vad vill jag då
det är enkelt att förstå
jag vill bara sitta här med benen i kors.
och varför vill jag det
det är inte svårt att se
för att du sitter bredvid förstås
-allison
Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn fra tidenes morgen. Evolusjonen har gjort oss en bjørnetjeneste, eller en tjeneste. Alt ettersom hvordan man ser det. Vi skal bli født, vokse opp, forelske oss og få barn. Så skal vi dø,forhåpentligvis ikke alene. Så skal våre barn gjenta prosessen. Det er visstnok sånn det skal være. Praktisk, kjekt og greit. Vi forelsker oss for å holde sammen og skape et miljø som barna våre kan vokse trygt opp i. Enkelt og ryddig. Men det de ikke forteller oss er hvor mange ganger vi må gå på snørra før det skjer. Og er vi riktig uheldige får vi aldri fullført vårt livsløp. Vi finner aldri denne berømte "noen". De skulle hvertfall gitt oss en advarsel.
Vi treffer noen og "kabooom", vi sitter i fella. Jeg velger å kalle det en felle. Revesaksa har tatt et godt tak i både hjertet og fornuften, og strammer til stadighet grepet. Vi vet at om vi ikke ligger helt stille er det over og ut, og likevel rykker og rikker vi. Ikke bare rykker og rikker, men av og til danser vi også. Og saksa strammer seg hardere. Av og til knepper saksa over, biter både hjertet og fornuften i deler som det ser umulig ut å sy sammen igjen, og vi blir lagt igjen for å slikke våre sår. MEN av og til, ut av det store intet dukker det opp noen som slår oss like hardt, men som styrker oss. Som ikke gjør det nødvendig å kjøpe mange liter is, drikke seg møkkings helg etter helg, og som ikke knuser alt som er igjen av selvtillit og selvfølelse. Er denne personen "noen"?
Og hvordan vet vi at vi har funnet denne "noen"? Jeg har trodd jeg har gjort det noen ganger, og fått det motbevisst. Det er noe av det jævligste jeg har opplevd noengang, og enda jeg vet at det kan bli slik neste gang også åpner jeg det lille, naive hjertet mitt gang på gang. Tar imot og omfavner denne personen som kanskje, kanskje kan være min "noen".
Det er jo helt fantastisk å være forelsket. Flyte, fly, eller sveve om du vil, gjennom verden som er neddrysset av sukker og karamellstrø. Men vi hører aldri om alt det andre som følger med. Alle "tenk om han ikke liker meg lenger-øyeblikkene" som kan forvandle selv den mest balanserte til et nervevrak. Alle gangene man føler seg underlegen dette fantastiske menneske man har møtt. Kanskje han bare leker med meg? Mener han virkelig det han sier? Liker han meg om jeg ikke drar på besøk til han i kveld? Kanskje jeg ikke skal ringe så ofte? Maser jeg nå? Jeg mener, det kan da ikke være nødvendig at noe som i utgangspunktet er så vakkert som når to mennesker forelsker seg i hverandre, skal være så fryktelig vanskelig???
Og når vi har kommet over den første kneika. Den første usikre perioden da vi er fjortiser om vi så er 50, hva da? Har vi noe fasit? Hvordan vet vi at dette menneske er noe å satse på etter det første blaffet av forelskelse er over?
Er det noen spørsmål vi kan stille? Noen tester vi kan gjennomføre for å sjekke om dette mennesket vi er bunnløst forelsket i er "noen"? Og ville vi i såfall slått oss til ro med svarene?
Kan det være sånn at denne "noen" er litt hva vi gjør han/hun til selv? Kan vi selv bestemme hvordan "noen" skal være, eller er det allerede lagt opp av det store allvitende universet?
Du är en saga för god för att vara sann
det är en saga i sig att vi funnit varann
vi kunde like gärna
aldrig nånsin mötts
eller var vårt möte
redan bestämt långt innan vi fötts
Stiller vi urealistiske krav? Har vi sett for mange av Hollywoods sippefilmer til å slå oss til ro med et vanlig menneske? Eller betyr det at vi ikke er fornøyde bare at vi ikke har funnet denne "noen" enda?
Jeg aner ikke, jeg leter. Og av og til tror jeg kanskje at jeg har funnet min " noen". Hvem vet, kanskje har jeg det.
Jag vill inte förklara mig
vill inte stå upp för mina ideal,
inte heller försvara mig
vill varken vara svår eller hal.
så vad vill jag då
det är enkelt att förstå
jag vill bara sitta här med benen i kors.
och varför vill jag det
det är inte svårt att se
för att du sitter bredvid förstås
-allison
Abonner på:
Innlegg (Atom)