i dag.

Jeg har fått roa meg. Endelig. Hvilepulsen holder sakte, men sikkert på å kvikne til liv igjen. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg har til og med blitt forkjøla, og i motsetning til de fleste andre tar jeg det som et godt tegn. Jeg blir aldri syk når jeg er stressa og har det kjett. Da jobber kroppen min så på høygir mot alt og alle at ingenting trenger igjennom. Nå har jeg hatt tre dager med snørr, feber og sugerørhals, og jeg liker det. Jeg slapper av, jeg puster, føler og lever litt igjen.

NKI har også blitt min venn. Jeg har meldt meg opp på nettstudier. Ex.Phil. Prøve å ta opp igjen noen eksamener jeg ikke klarte når jeg var på mitt dårligste. Kanskje kan jeg en dag studere fulltid igjen, og da hadde studielån vært kjekt.

Som du skjønner har jeg det fint om dagen. Jeg har mennesker som virkelig støtter meg og lar meg være som jeg er. Som backer opp, tvinger i meg frokost og stryker meg på ryggen. Som sender meg oppmuntringsmeldinger og som viser at de trenger meg tilbake. Som setter krav, men ikke blir altfor skuffa om jeg ikke oppfyller dem. Jeg har mennesker jeg er ekstremt stolt av, som står opp og virkelig prøver å gjøre noe med livssituasjonen sin til tross for at det til tider kan virke tungt. Mennesker som inspirerer meg til å gjøre det samme. Jeg har noen som er glad i meg og som ikke er redd for å si det.

Verden er fin, og dagene blir kaldere. Jeg er et sommermenneske, men jeg tror jeg i år kan like høsten og vinteren også.

Silje...

...har verdens fineste hund...:)

høsten kan være fin den også..

Aldri har vel stjernene vært så klare som nå. Aldri har de lyst så sterkt. stjernene våre er nok også der oppe et sted, og selv om det er umulig å skille akkurat dem fra de andre, innbiller jeg meg at det er de som blinker sterkest. "her er vi!"

Det er høst og verden forbereder seg på alt det hvite. På å legge lokk på seg et halvt års tid. Bladene risler klagende i vinden, og det har blitt mørkt enda klokka bare er 19. Sola har vært her, men klarer ikke lenger å tørke natta helt av slik den gjorde i sommer. I sommer da vi hver morgen kunne starte på nytt, akkurat som i en Prøysensang.

Vi ligger på ryggen i gresset og snakker om alt og ingenting, men det er likevel universets viktigste samtale. Det er småkaldt, men jeg kan ikke flytte meg. Jeg vet at da går jeg glipp av noe. Jeg går glipp av litt av dette øyeblikket. Dette magiske som vi aldri får igjen. Kanskje lignende øyeblikk, men ikke akkurat dette. Jeg vrir litt på meg for å unngå småsteinene i ryggen, en rot, og hånden din finner hånden min. Den passer perfekt. De myke, litt korte fingrene som har holdt rundt hånden min så mange ganger før. Men aldri som nå. Jeg klemmer den litt og du klemmer tilbake. En bekreftelse som sender ilinger ned i ryggraden.

kanskje er det derfor jeg ser stjernene så tydelig. Fordi du er så nær. Nærere enn du har vært noengang. Luften er klarere, verden er klarere, sansene mine er klarere. Jeg vet ikke hva jeg skal, hvor jeg skal. Jeg vet ikke engang hvem jeg er. Men jeg vet hvordan gresset føles under føttene mine. Hvordan det stryker meg langs de bare armene med nupper på. Nuppene som reagerer med vinden som sakte kjærtegner. Jeg vet hvordan verden lukter, hvordan regnværet i natt har vasket bort alt støv og etterlatt luften klar som.. som ingenting annet.. Hvordan hånden din føles i min og sender varmestråler gjennom kroppen min. Som piler uten mål. Jeg kjenner regnet som har lagt seg i gresset og som farger klærne mine mørkeblå. Jeg hører lydene fra bilene og ser gatelyktene glimte langt der borte fra den gaten jeg ikke husker navnet på.

Det spiller ingen rolle at ikke jeg vet hvem jeg er. Du vet det, der du ligger og leker med fingrene mine. Fingrene som er trygt plantet i dine. Du snakker om verden, om politikk, kjærlighet og ting jeg ikke forstår, og alt jeg hører er klangen i stemmen din. Klangen som bysser urolighetene inni meg og overtaler dem til å hoppe ned fra de høye hesteryggene sine. De legger seg for å hvile om enn for bare en liten stund.

hallo?

jeg har alltid påstått at jeg ikke skriver for leserne mine. Jeg skriver for min egen del og fordi hodet mitt har det bedre når jeg har fått ut ting på "papiret".. men nå begynner jeg å lure... er det noen som leser om dagen?

dart -a game for life

Terje og Fredrik spiller dart på andre siden av gata. Sikter, kaster. Av og til treffer de, av og til bommer de. Terje kaster hodet bakover og ler idet han bommer på blinken. Slik jeg ser det har han to valg. Han kan gi opp, bukke under for nederlaget det er å sikte og bomme, eller han kan prøve på nytt igjen med neste pil. Kanskje sikta han for høyt, kanskje slapp han ikke i rette øyeblikket, eller kanskje var det bare ikke meningen han skulle treffe denne gangen.

Kanskje må han fininnstille høyrearmen,kanskje var det en liten bevegelse som ødela. Kanskje ville han rett og slett for mye. Eller kanskje han egentlig allerede hadde bestemt seg for at dette ikke gikk før han kastet pilen. Pilen ble bare en forlengelse av det han hadde i hodet. Kanskje ble han plutselig usikker etter at han hadde kastet de to første? Var han egentlig så god som de to forrige pilenes treff tilsa? Nybegynnerflaks? Har han egentlig kreftene til å kaste denne pilen om igjen om han ikke treffer?

To av tre piler traff blinken. Tross alt. 33.33% sjanse for at det sitter, at det funker, at han får til det han ønsker. Pilen som står dirrende i korken. Kanskje var ikke den forløsende latteren helt ærlig, men jeg har hørt at man kan lure hjernen sin til å tro ting ved å utføre reaksjonen som hører til en viss følelse eller tanke. Terje lo, og pilen ble avvepnet.

De holder score. Skriver opp resultatene sine på et ark og sjekker jevnlig hvordan de ligger ann. Om han ser nøye etter, ser han at han slettest ikke har gjort det så verst. Han har en god treffprosent, og de gangene han har bommet har han klart seg da også. Han har kastet på hodet og ledd. Og det har hjulpet. Når det er hans tur neste gang skal han ta opp igjen pilene, sikte og kaste. Vel vitende om at han kan bomme igjen. Men han kan også treffe blink. Bulls-eye. Midt i. Suksess.

　

Terje kaster igjen. Ikke akkurat et stjernekast nå heller. Men han traff hvertfall blinken.

mr cellofan, should have been my name, mr cellofan!

jeg trenger et par ruller collofan. det skal ikke være nødvendig å være så følsom og sår. ting skal ikke måtte påvirke meg i den grad det gjør. det skal ikke være mulig å sippe så mye av ikkeno.

om noen kunne tenke seg å holde rullen mens jeg surrer, ville jeg være evig takknemlig.

jeg elsker regnet!

hundre tusener av regndråper.. nei, hundre titusener av regndråper som banker og hamrer mot vinduet mitt, og de kalde dråpene kjøler ned uroen og redselen for alt jeg ikke kjenner. Alt jeg ikke skjønner og alt jeg burde føle, men som ikke enda har gjort seg gjeldende.

Det graver seg ned i alle sprekkene i mitt eget selvbilde og fyller det med klare speil som reflekterer alt jeg har fryktet å se. Huller jeg tidligere har gjort alt for å unngå, men som jeg nå sakte, men sikkert har begynt å akseptere som kroker av meg jeg burde godta, og kanskje tilogmed sette pris på.

Det sliper ned kantene av alle negative og møysommelig opparbeidede tanker, og etterlater runde steiner som etter tidevannets ivrige banking mot stranden. De skarpe steinene som jeg tidligere bare har kunnet bruke til å slå fjorsommers rekord i fiskesprett er erstattet med runde, myke som vil reflekteres i solen som kommer når skyene har vasket ferdig.

Vasket bort alt smuss. All grus og gammel tang og tare. Alle gamle bilder av mislykkete prosjekter og tabber som tidligere sto foran alt det gode og vellykkete, og geipet tunge. Etter regn kommer damp.. Og mot den har selv ikke de mest hardbarka flekkene en sjanse.

skorper

Jeg glemmer det av og til. Det at jeg ikke er som dere. Og noen ganger merker jeg det ekstra tydelig. Som nå. Nå som dere begynner på skolen igjen eller kaster dere ut i deres kanskje første jobb. Jeg kjenner det og blir misunnelig. Misunnelig på alle mulighetene og alle sjansene. Jeg er til og med misunnelig på alt som kommer til å gå på tryne, som kommer til å gjøre dere triste. På alle slag dere vil få som jeg ikke får.

Jeg er litt sår om dagen. Øm, som etter en runde i ringen. Jeg tror ikke du ser det på meg. Kanskje viker jeg fortere enn vanlig om du forsøker å holde blikket mitt. Det er ikke sånn at jeg mener jeg har det noe verre enn andre, eller at jeg synes enormt synd på meg selv. Jeg er bare sår og enormt sinna. Jeg er sinna på alle som skal noe. Som har planer, noe å gå til. Et eget hjem og en jobb eller skoleplass. Jeg får lyst til å slå, bite og sparke dere alle sammen fordi dere får meg til å føle meg ubetydelig. Liten. Ikke-eksisterende. Jeg er sinna enda jeg vet at det ikke er deres skyld. Ikke min heller for den saks skyld.

Jeg er enda mer sinna på de som ikke gjør en dritt fordi de ikke gidder. De som bare sturer og har hele verden for sine føtter. De som har alle muligheter, men ikke gidder å gjøre noe med dem. De ville jeg likt å slå rett ned. Kanskje sette meg på dem etterpå. Det hadde vært krem.

Jeg har drømmer jeg også. Mange av dem. Men de har blitt mindre dette året. Ikke færre, men mindre omfattende. Da jeg tidligere drømte om lange jordenrundt-reiser helt alene, drømmer jeg nå om en sydentur med noen jeg er glad i. Jeg drømte om å få en slik utdannelse at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jobbe med barn og unge, starte nye prosjekter. Nå vil jeg bare beholde en jobb. En hvilken som helst en. Jeg ønsket meg store vakre hus med hager som bugnet. Nå vil jeg gjerne ha et lite krypinn for meg selv der jeg kan drikke te fra store krus mens noen masserer beina mine. Jeg lengter etter frihet til å velge. Til å være spontan og leke.

Jeg vil tro de overambisiøse drømmene kommer tilbake med tiden. At jeg sakte men sikkert vil føle at jeg fortjener noe ekstraordinært igjen. Imens kan jeg godt være med deg å lese til eksamen om du vil?