They try to make me go to rehab.. and i go yes, yes, yes

Oki, det har faktisk skjedd litt i det siste.
Forrige mandag flytta jeg ut av leiligheten til kjæresten min. Det var helt forferdelig,men måtte gjøres. Vi har vært sammen ganske lenge, godt over tre år, men i det siste har vi liksom bare levd ved siden av hverandre, irritert hverandre og slått med dørene. Jeg tror vi har vært sånn lenger enn vi vet selv, for jeg kan nesten ikke huske når vi koste oss skikkelig i hverandres selskap. Vi er fortsatt kjærester, men har bare tatt en pause fra hele samboerfella;) Så nå har jeg bodd hos mamma i snart to uker, og det har vært deilig! Og vet du hva?, vi har blitt ekle småforelska igjen;) Nå har hasse sovet hos meg to netter på rad, og i går droppa jeg til og med kor, og han øving fordi vi hadde det så fint:) Jeg tror jeg har slutta å tatt han for gitt. Han er ikke en person som er der uansett. Samtidig er det ting han har irritert seg over som jeg vanskelig kan gjøre noe med. Jeg er syk, og han har blitt ekstremt frustrert av mitt labre energinivå. Det kan jeg jo ikke klare å forandre over natta. Jeg sliter jo med å leve med det selv! Så vi får se hvordan det går. Om jeg flytter inn igjen eller ikke. Om vi er sammen om et halvt år eller ikke. men vi har det hvertfall fint akkurat nå:)

Jeg har endelig fått surra meg til legen og tatt disse hersens prøvene jeg har skrevet om i en evighet. jeg er en skikkelig sprøytepingle og gruer meg noe grusomt. og jeg fatter ikke hvorfor. For det første er disse stikkedamene kjempeflinke, de kjenner meg og passer på meg. i tillegg er det jo ikke vondt! ubehagelig, ja, men ikke vondt;)
Legen min vet ikke helt hva som river meg, og hvorfor jeg er som jeg er så nå har de bestemt seg for å ta skeia i en annen hånd.
de vil sende meg på rehab:)... eller nærmere bestemt Fron rehabiliteringssenter for utredning. de vet nemlig ikke hva som feiler meg, og på Fron har de visst et team med all verdens spesialister som kanskje kan finne det ut. Der kan de visstnok enten bekrefte eller utelukke M.E. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg driter litt i hva det er jeg har, bare jeg får en diagnose, noe håndfast. Jeg vil vite hva jeg slåss mot, og hva jeg må gjøre for å slå det.
Nå vet jeg jo ikke om jeg får plass på rehab, men om jeg får det blir det tre uker på Gålå. Jeg gleder meg ikke, men jeg må jo evt ta plassen uansett..